Transport av nyfødte
Å fly de aller minste pasientene er blant de mest krevende oppdragene luftambulansen har. Mange av spedbarn som er alvorlig syke er ofte I kuøse og må nøye oppfølging og behandling under transport. Når de I tillegg er ekstra følsomme for ytre påvirkninger. Hvordan skal de da transporteres på en mest mulig skånsom måte? Velkommen til en ny fagpod.
Per Håkon:Mitt navn er Per Håkon Solberg og i dag skal akuttjournalenalen handle om de minste pasientene. Transport av denne pasientgruppen byr på store utfordringer, spesielt fordi disse pasientene er svært sårbare for påvirkninger av ulike miljøfaktorer under transport. Jeg gleder meg til å snakke mer om dette med to svært kompetente fagpersoner. Men før vi starter praten, vil jeg bare minne deg om at Akerselvaennalen har sitt eget nyhetsbrev hvor du kan lese om podcast episodene vi produserer. Og så får du også varsling, når vi slipper nye.
Per Håkon:Så abonner på nyhetsbrevet vårt. Det er helt gratis og du bruker enten linken du finner i episodebeskrivelsen. Eller så sender du en SMS til oss, hvor du skriver ordet fag og e-postadressen din. Også sender du meldingen til 0 99944 Marit Bekevold og Tone Solvik Kolsen, velkommen til oss og til akuttjournalen.
Tone Solvik-Olsen:Takk for at vi har blitt invitert.
Marit Bekkevol:Tusen takk, veldig hyggelig å være her.
Per Håkon:Dere er begge involvert i forskning på transport av nyfødte og for tidligfødte barn gjennom Forskningsparken Nyo trans. Hva har det som førte dere inn i dette forskningsarbeid?
Marit Bekkevol:Jeg er anestesilege og jobber på luftambulansen på Lørenskog. Jeg har vært der i en del år, og jobber også inne på Rikshospitalet. Før det har jeg jobbet i Bergen på Haukeland og på luftambulansen der. Jeg hadde sideutdannelsen min på barneavdelingen i Bergen, blant annet på nyfødt. Sånn at det med nyfødte og nyfødtransport, er jo noe av det jeg synes er aller mest spennende av det vi driver med på luftambulansen.
Marit Bekkevol:Det er jo utfordrende og krevende oppdrag til tider. Så når dette forskningsprosjektet dukket opp, så tenkte jeg at dette var virkelig midt i blinken. Dette hadde jeg lyst til å jobbe enda mer med. Så det synes jeg var veldig interessant.
Per Håkon:Hadde du den samme passion for dette, Tone, som Marit?
Tone Solvik-Olsen:Ja, jeg er barnelege, og har jobbet med nyfødt medisin de siste årene, og nå er jeg da på Rikshospitalet. Det er også veldig spennende å kunne være med i et tverrfaglig prosjekt hvor man både anestesi og nyfødtmiljøet, som kanskje kan utfylle hverandre litt når det gjelder denne forskningen. Mitt utgangspunkt er at jeg jobber inne på avdelingen, og er lite kjent med transport. Og da også hvordan barna oppfører seg, hvordan man transporterer barna, og egentlig har vært lite med på transport. Så vi vet jo at man inne på nyfødtavdeling, der jobber man veldig for å holde et stabilt og rolig miljø.
Tone Solvik-Olsen:Og det utfordres absolutt når man tar med barna ut i transport, og det å kunne bli litt mer kjent med denne problemstillingen, synes jeg har vært veldig spennende. Så den delen av forskningsprosjektet som jeg er en del av, det er det vi har kalt Neostress. Utgangspunktet der er at vi skal se hvordan barna har det, hvordan de reagerer på transporten, ved at man måler miljøfaktorene under transport, som vibrasjon og lyd, og også temperaturen innenfor og utenfor køsen, for å se hvordan de reagerer på ulike temperaturendringer. Vi har også med oss Hvordan er det egentlig da barna har det under denne transporten? Vi har prøvd å samle veldig mange parametre som kan se på hvordan barna har det.
Tone Solvik-Olsen:Det vi starter med, er å ta en spyttprøve før barnet skal ut på transport. Den samme spyttprøven gjentas etter transport for å kunne se om det er noen endringer i disse stressshormonene hos barnet. Og i tillegg måler vi blodstrømshasthetene med noe som heter neodoppler, som da er en kontinuerlig ultralyd måling, som vi da monterer barnet med gjennom hele transporten. Og i tillegg måler vi også hudkontraktans under transport. Så for å se da, for å putte inn rett og slett de fleste mulige parameterne på hvordan barnet har det, i tillegg til helt standard vitaliamålinger, som oksygen metning og hjertefrekvens og de standardmålinger under transport.
Marit Bekkevol:Jeg tenker at det er noe av styrken i Forskningsparken vår, nettopp det samarbeidet mellom nyfødt intensiv inne på sykehuset, og vi som er ute og transporterer disse nyfødt. Så jeg ser jo litt med utgangspunkt i dagens praksis, hvordan vi gjør dette i dag, med tanke på å kunne gjøre dette enda bedre og tryggere i framtiden. I min hovedstudie ser jeg på hvordan transporten påvirker det kliniske forløpet til lungene, sånn at der har vi også gjort detaljert registrering før, underveis og etter transporten, for å se om det endrer seg noe om de blir dårligere, om de trenger mer pustestøtte, trenger de mer oksygen, får de infeksjoner, får de flere pustestopp, oppneder, og faller de puls og sånne ting endrer den klinikken seg noe etter transporten. Så da blir det veldig spennende å se hvilke resultater vi får.
Per Håkon:Pasientene vi snakker om her, det er de aller minste, og det kan være små, for smørklumpper, altså på 500 gram. Dette er veldig små mennesker og barn som er veldig sårbare, og det skal vi lære mer om. Men vi trenger innledningsvis å forstå litt mer om hva slags pasientgruppe vi har å gjøre med når vi nå snakker om nyfødte og for tidligfødte barn. Hva er det som skiller dem fra andre pasientgrupper?
Tone Solvik-Olsen:Det er jo de minste pasientene, de små prematur, som du sier, som kan veie ned i 500 gram, og også enda mindre enn det. De har umodne organsystemer og fysiologiske mekanismer til å håndtere stresset. Og det er også terminbarn som kan være veldig syke, akutte syke pasienter som skal transporteres fra et sykehus til et annet. Disse barna kan årsaker til transport kan jo være en sepsis, eller det kan være pulmanal hypertensjon, akutte respirasjons besvarelse, som gjør at de må flyttes til et sentralt eller et universitetssykehus. Det kan også være barn med hjertefeil som ikke har vært oppdaget før fødsel, men man har oppdaget etter fødsel. De trenger kanskje kirurgi om å flyttes inn til et universitetssykehus, som ofte er Rikshospitalet hvor all hjerte-kirurologi foregår.
Marit Bekkevol:Mye av både nyfødt intensivbehandlingen og nyfødt kirurg er sentralisert i dag. Man har jo en inndeling i hvem som skal håndtere de minste og de sykeste barna. Det er ikke alltid at barn blir født der vi har planlagt at de skal komme. De blir syke, og da må vi flytte på dem. Både når de skal det vi kaller sekundærransportsporter, altså opp I omsorgssnivå, at de skal inn til universitetssyksene, og også når de da er stor nok og frisk nok tilbake til lokalsykehuset. Sånn at vi har jo litt begge deler av type transport hos oss på Lørenskogskog, med at vi både flytter de syke inn til universitetssyene, også når de skal tilbake. En del av de i alle fall.
Tone Solvik-Olsen:Det er jo også mange av disse tilbakeføringen som vi kaller det, som skal flyttes tilbake til hjem. Det kan ikke være premature barn som da har blitt mer stabilisert og er blitt større, men de er allikevel små pasienter. Vi ser på de dataene vi har at de er ikke større enn 7800, gram eller en kilo. De er jo fortsatt umodne med tanke på at de trenger pustestøtte. Det kan være highflow eller CPAP. Men allikevel kan de mye honnør, dvs. Pustestopp.
Marit Bekkevol:Så de trenger også en del behandling og overvåkning underveis på vei tilbake, til sitt hjemsykehus.
Per Håkon:Vi skal komme litt inn på hva som gjør dette komplisert, og hvorfor dere forsker på det. Hva gjør de så sårbare, og hvorfor er det så vanskelig å transportere denne pasientgruppen?
Marit Bekkevol:Det har jo litt med at de er fysisk små I størrelse også, at alt blir mindre. Lurtveier er mindre, blodkarer mindre. Det skal mindre til av forskyvning av utstyr. Både å legge inn utstyr, men også når man har fått det på plass, at det forblir på plass. Det er nettopp som Tone sier, at organsystemer og sånn er umodent. Særlig de for tidlig fødte, skulle jo ha ligget inne i mors mage i både uker og noen måneder hos noen. Sånn at ting er umodent og smått, som gjør at det blir litt ekstra utfordrende.
Tone Solvik-Olsen:Og det er jo et intubert barn på en kilo, eller der omkring, så er det jo bare det forskyvning av en tube på en halv centimeter, det kan jo gjøre stor forskjell I forhold til om den kommer feil, denne tuben, eller en venflon på et lite barn faller jo lettere ut enn kanskje på et større og voksent menneske. Og det er vanskelig å få det inn under en transport.
Marit Bekkevol:Absolutt. Det er jo det som gjør at vi forsøker å gjøre mest mulig av ting klart før vi drar. Nettopp fordi at sånn som vi skal Tone snakke litt mer om det med I fly og helikopter og sånne ting, så er det jo en del støy og sånne ting. Det er mindre plass. Man må planlegge en god del mer og gjøre ting før man drar.
Marit Bekkevol:Fordi man mister, for vår del, med tanke på overvåkning sånn, så mister man litt av sansene sine. Du kan ikke høre hvis det endrer seg noe med pusten, eller fordi det bråker og rister litt. Det er ikke like lett å komme til på alle kanter. Det gir noen ekstra utfordringer underveis, så man er litt mindre inne på sykehuset.
Tone Solvik-Olsen:Det er jo også sånne trivielle ting, kanskje. Men ting man ikke tenker så lett over, at bare det med mye luft I magen, det kan gjøre at barna slutter å puste. Eller det kan være at de ikke er så gode på å flytte på seg selv og få frie luftveier, men man må hjelp til denne læringen, eller det at det er slim og sikkerhet I luftveiene og alle disse tingene spiller en veldig stor rolle, også under transporten.
Per Håkon:Har lyst til å høre litt om hvordan skal de da transportereseres. Og Marit, forskningsarbeidet ditt ansett som banebrytende av flere grunner, men spesielt på grunn av din spesielle tilnærming til det å forbedre transportforholdene for nyfødte og prematur barn, hva vil du si er de viktigste forholdene vi må tenke på når vi skal sikre at transport skjer på en tryggest mulig måte?
Marit Bekkevol:Det vi er veldig opptatt av hos oss er jo at vi skal sørge for å den samme gode kvaliteten på den avanserte intensivavdeling, også underveis. Det skal være like trygt å være på tur som å være inne på sykehuset, og det skal ikke være en dyipe I behandlingen underveis, men det skal være den samme gode kvaliteten hele veien. Det er kanskje det aller viktigste at vi sørger for. Det organiseres litt ulikt rundt om I landet, hvem som gjør dette her. Nå kjenner jeg jo best til hvordan vi gjør det på Lørenskog, og når de pasientene vi snakker om nå, er de som luftambulansetjenesten på.
Marit Bekkevol:Hos oss bruker vi det faste kruet. På helikopterere er det en anestesillege, en redningsmann og pilot, som løser også alle de andre typer oppdrag. Mens på ambulansefly, så er det da en anestesis og en sykepleier. Og der er det 2 piloter som flyr. Og så har vi også en intensivambulanse for de turene I nærheten av Oslo-området, eller hvor det da er anestesilegen og sykepleier, pluss en paredic.
Marit Bekkevol:Hvilket fartøy man velger har jo litt med hvor langt vi skal, og litt hvor syk barnet er. For er de veldig syke, så ønsker vi helst å fly dør til dør, som vi sier. Og da er det gjerne helikopter og naturlige valget, mens skal vi over lengre avstander, så velger vi ambulansefly. Og da flyr vi jo flyplass til flyplass, og så er det da en bilambulanse I hver av endene, som da gjør at det blir litt flere ombelastninger, men det er likevel en bedre løsning når vi skal langt. Og så har vi også et veldig godt samarbeid med forsvaret, sånn at hvis været er skikkelig dårlig, og vi skal over lengre avstander, så har vi mulighet til å få hjelp av de til å fly Hercules, hvor vi da kan kjøre hele intensivavdelingen inn I en Hercules og fly den. Og det er et kjempegodt samarbeid, og de er utrolig flinke på tilbudssiden. Så det er en veldig god løsning for de ordentlig syke ungene når det også er dårlig vær.
Per Håkon:Og så har dere vært litt inne på barnets helse og at det brukes en del avansert teknologi for å overvåke pasientene. Men er det noen spesielle utfordringer som man ikke tar hensyn til I dag, som du tenker at dette må vi kanskje fokusere litt mer på?
Marit Bekkevol:Tone skal si litt mer om det, men jeg tenker på det der rister og bråker litt og sånn underveis, som også kan gi litt utfordringer med tanke på utstyrningsutstyr. Vi ser jo at det kan bli litt forstyrrelser på en måte, for vi overvåker jo puls, blodtrykk og oksygenmetning og sånn underveis. Og da kan vi se at det blir litt forstyrrelser på EKG for eksempel. At hakker og rister, og at man får inn risteringen like mye som barnets puls. Så det har også en del sånne utstyr, og litt utfordringer med med miljøet rundt.
Per Håkon:Sikkerhet underveis, både for pasienter og de som jobber der, hvordan ivaretar man det?
Marit Bekkevol:Det gjør man også litt med, som vi snakket om I sted, at vi planlegger og gjør mest mulig av prosedyrer og sånne ting før vi drar. Vi tenker gjennom hva er planen, og hva er plan B hvis det ikke går, og hva tror jeg kan skje underveis, og hva har jeg tenkt å gjøre med det. Sånn at man gjør en god vurdering av det før man drar. Vi jobber jo sammen på mange dårlige pasienter, sånn at vi kjenner hverandre etter hvert veldig godt innad I kruene. Så det er også en styrke tenker jeg, at vi jobber sammen på mange dårlige, sånn at kjenner hverandres roller og oppgaver, og vi er hverandres assistenter underveis, både før og underveis.
Marit Bekkevol:Vi har jo et kjempegodt samarbeid med nyfødt intensivavdelingene. Og da for vår del her I Oslo, særlig Rikshospitalet og Ullevål. Når vi skal hente inn en nyfødt, så ringer vi alltid til den avdelingen som har den nyfødt, og hører litt hvordan, og får litt bakgrunnsinformasjon, og hvilke behandling for barnet nå, og hva er planen, og hva tror man feil barnet, og hva tenker man seg at man skal gjøre. Også for da å legge en felles plan før vi drar. Er det noe de kan gjøre mens de venter på at vi skal komme frem?
Marit Bekkevol:Da har vi også en samtale med de som skal ta imot pasienten inne. Sånn at der prøver vi at vi 3 aktørene lager en felles plan for hvordan vi tenker at dette skal foregå.
Per Håkon:Ja, for den kommunikasjonen er viktig?
Marit Bekkevol:Den er kjempeviktig, og den er egentlig hele forutsetningen tenker jeg, for at dette går veldig bra. Og jeg tenker at på de dårligste pasientene snakkes vi ofte flere ganger I løpet av et oppdrag. Både før vi drar med at vi lager en tentativ plan. Og så når vi kommer fram, hvordan ser det ut nå? De tiltakene vi gjør, hvilken effekt av de? Skal vi gjøre noe ytterligere, eller skal vi dra nå? Sånn at der snakkes vi ofte flere ganger I løpet av et oppdrag som vi kan gjøre.
Tone Solvik-Olsen:Ja, og den stabilisering før avreise er jo veldig viktig med å kunne tenke gjennom om dette barnet kommer til å puste. Trenger det en intobber før man reiser, eller er det sånn at man skal starte behandling med enkelte medikamenter, som dere da eventuelt må ta med dere på transporten. For det er vel ikke alle medikamenter som finnes, men man må ta med seg fra utgangssykehuset. Ja,
Marit Bekkevol:og noe har vi også på basen som ikke er med alltid. Med tanke på til de aller sykeste, er det jo de som trenger eventuelt ennå gass, fordi en del av de sykeste med pulonal diplomasjon, og også ekmo, eller portabel hjerte-lungemaskin, for de aller, aller sykeste. De er jo få, men muligheten er der hvis man trenger det.
Per Håkon:Vi har vært innom dette med stressfaktorer under transport. Tone, du har gjort omfattende forskning på hvilke faktorer som påvirker barnets helse negativt under transport. For eksempel som støy, vibrasjoner, temperatur for endringer og så videre. Kan du forklare oss litt om hvordan disse faktorene spiller inn, og hvilke tiltak vi må sette I gang for å redusere påvirkning av disse stressfaktorene?
Tone Solvik-Olsen:Vi har holdt på et år med å samle data, hvor vi måler lydnivået under transporten, og vibrasjonsnivåer under transport. Jeg kan ikke si så mye akkurat om dataene per C, men vi vet jo at det er mye høyere lyder ute på transport. Det vil si det som er anbefalt inne på en nyfødtavdeling, det er opp til 45 dB når det gjelder lyd. Og vi har sett at det vi har målt I utviklingshhelikopteret, så var nivåene på rundt 80 dB, mens de maks nivåene var oppe I 110 dB. Og det samme når det gjelder vibrasjon, så er det jo de minste barna, de har den største impact av vibrasjon.
Tone Solvik-Olsen:Det tenker man seg er fordi det er en mindre vekt og mindre kraft som skal til for å forflytte og forårsake den vibrasjonasjonen. Vi vet jo ikke akkurat hva som skjer med barnet, og hvilke av disse faktorene som påvirker dem mest. Men vi ser jo inne på en nyfødtavdeling at barn som er utsatt for høye lyder blir ofte mer ustabile I den forstand at man ser at de har, kanskje er mer stresset med enten høyere puls, eller at de har disse hyppigere pulsfallet eller metsfall. Lydnivåene når det gjelder fly. Bil er nok litt lavere, men det er likevel betydelig I bil.
Tone Solvik-Olsen:Og når det gjelder transport med bil, er det mer en litt annen type. Der er det mer breminger, humper I veien og sånne ting som gir litt mer sjokk, og ikke vibrasjon per se. Men det er vel egentlig det vi ønsket å finne ut av: Hva er det som påvirker barnet mest under transporten? Om det er lyden eller vibrasjonasjon, eller Og det er vanskelig å skille akkurat hva er det som har mest betydning.
Per Håkon:Kan du si litt om hvordan man prøver å redusere disse negative stressfaktorene?
Tone Solvik-Olsen:Vi vet at kuvøsen beskytter med cirka 10 dB, men man ser også at en kuvøse er det høyere nivået ved de laveste frekvensene, sånn at den virker som en resonansboks nærmest, og forsterker lyden i de laveste frekvensene. Det man har av utstyr er øreklokker, men de brukes lite I praksis, ofte fordi de faller lett av.
Marit Bekkevol:Og de har til tider også vært litt vanskelig å få tak i, som gjør at litt utfordret har rett og slett ikke fått tak I dem. For det er jo noe med alt man skal ta med seg ut på tur, krever litt ekstra godkjenning når man skal ta det ut av sykehuset og særlig oppe I lufta med det. Så vi har til tider vært vanskelig å få tak I dem. Og det er en utfordring det der, altså, at vi har ikke så mye å tilby det i dag, dessverre. Vi som flyr med kro, vi sitter jo med hjelm og øreklokker og Aærære teknologi i øreklokkene.
Marit Bekkevol:Sånn at det er ganske stor forskjell på det og de nyfødte vi flytter på. Jeg tenker det er også litt viktig for oss, det som Tone sier, med at det er en resonanskasse i visse deler av lydbildet. Den kassen de er over seg er jo en plexiglaskasse. Så det at man ikke legger ting oppå, ikke dunker oppå, for det vil gi forsterker lyden til for oss som høres ikke så mye ut, men inne I kuveiviseren høres den lyden veldig mye sterkere. At man også tenker over en del sånne ting.
Tone Solvik-Olsen:Ja, de øreklokkene, de Vi har sett at det beskytter sånn cirka 7 dB. Men jeg har sett at det også En 9 artikkel har sett på øreklokker som gir beskyttelse på 20 dB. Men dette er jo ikke utstyr som er tatt I bruk. Dette er jo bare teknologi man
Per Håkon:Det er ikke hyllevare,
Tone Solvik-Olsen:jaJ. Det er ikke hyllevare. Nei, det er det ikke. Og så er det noe med det at man vet at det er en viss beskyttelse I ku-en. Så er det viktig å holde dørene lukket, at der inne man har det mest stabile miljøet.
Tone Solvik-Olsen:Men av og til må man åpne dørene for å stabilisere barnet.
Per Håkon:Er det noen stressfaktorer som man kanskje undervurderer oppi dette?
Tone Solvik-Olsen:Jeg tror det er jo mye man ikke ordentlig vet, men jeg opplever ofte at barnet er mer urolige og stresset I akkurat den overflyttingen fra ku-sen inne på avdelingen til ku-sen som luftambulansen har med seg. Men det er ikke bare det at man flytter barnet, men man må også bytte utstyr, fordi er ulike masker for CPAP Pifov. Det er ulike monitoringsutstyr for pul, oksometer og slike ting, som jeg ofte ser når jeg har sett på en del av disse overflyttingene og vært med på noen transporter. Jeg opplever at barnet kanskje er mer stresset og mer urolige I de overflyttingsprosessene, men kanskje faller mer til ro etter hvert som transporten.
Marit Bekkevol:Ja, vi ser jo gjerne det, at de reagerer mer nettopp på denne flytting og bytting av eventuelt klistrelapper. Man kanskje må fjerne litt klær, ta av en lue og flytte litt på sånne ting. Og så når de får roet seg inni kø igjen, og underveis, så sovner de fleste. Både nyfødte og større barn sovner, sovner gjerne underveis, I den monotone duen og risting, der sovner de aller fleste. Men akkurat den der flyttingen I begge ender naturlig nok Det ser vi at kan påvirke
Per Håkon:Er det sånn at det er en del antakelser rundt transportprosedyrer? Vi tror vi vet, eller vet vi nok?
Tone Solvik-Olsen:Det blir litt antagelser, for vi har plukket oss ut av det som er annerledes når vi ser på forflyt, det er jo lyden, vibrasjon og temperaturendringene. Vi antar jo at det er det som kanskje stresser Det er jo litt av våre hypoteser nå. Men det er jo mye vi kanskje ikke har tenkt på eller undersøker på.
Marit Bekkevol:Ja, og hvor mye det har å si, det vet vi jo ikke. Er dette likt for alle størrelser av barna, eller er det ikke det? Det vet vi jo ikke, egentlig.
Tone Solvik-Olsen:Nei. Nei. Det skjer jo endringer når flyet letter og lander, eller helikopter til det lettere å lande. Vi vet jo at små barn og de prematur har jo en annen autoregulering av blodtrykket, eller en manglende autoregulering. Hva skjer I de prosessene, vet vi jo heller ikke.
Marit Bekkevol:Nei, også er det jo noe med å ta dem med ut på tur og opp I lufta. For I et ambulansefly har man en trykk kab, sånn som på et vanlig passasjerfly. Der kan man jo regulere trykket inne I kabinen. Mens I et helikopter har man jo ikke det. Så der flyr man jo I den høyden man flyr I, med de konsekvensene det har med tanke på oksygenbehov og sånne ting.
Marit Bekkevol:Det er jo noe vi må tenke på, og særlig til de sykeste barna, for de har kanskje 100 prosent oksygen, og de ligger inne på nyfødteavdelingen, og da skal vi ut og opp, og tåler de det, og hvor godt tåler de det? Og der er det, som vi snakket om litt I sted, det med tanke på stabilisering før vi drar, at det er veldig vesentlig. Og alt vi gjør der er jo for å skape oss best mulig marginer underveis. Så det må også med I vurderingen, på hvordan Det har også med hvor vi flyr, hvor høyt flyr vi. Hvordan flyr vi? Noen ganger må vi rundt kysten istedenfor tvers over. Selv om det tar lengre tid, er det likevel bedre, fordi man ikke må så høyt I lufta. Så en del sånne ting spiller også inn på de vurderingene vi gjør.
Tone Solvik-Olsen:Det er jo interessant I forhold til det med vibrasjon, eller hvor mye rister Der er det strenge reguliver I forhold til helsen for voksne, hvilken påvirkning det har. Og kanskje hvis man tenker vibrasjon I et helikopter er man opptatt av med tanke på ryggsøylen til personalet, piloter og redningmenn som er ombord. Man vet at de nyfødte ligger flatt. Det man er opptatt av, er at den største vibrasjonen måler man fra sete og gjennom ryggsøylen, og det blir da fra ryggen og til front på barnet gjennom kroppen. Men vi har jo egentlig både lite erfaring med hva som virkelig skjer med disse barna.
Tone Solvik-Olsen:Vi har ikke måleinstrumenter som er beregnet på å måle på barn. Alt er vektet I forhold til voksnes vekt, altså 60-åtti kg. Det er stor forskjell på det et barn på 500 gram. Det er ting som vi kan håpe å finne noen svar på, utgifter og forskning, men jeg er ikke overbevist med at man finner alle svarene der heller. Men det er I hvert fall verdt å merke seg at det finnes reguliver I EU Vibrasjonsdirektivet.
Tone Solvik-Olsen:Det finnes ISO-standarder for hva som er akseptert. Men dette er jo da voksne som har dette som en jobb, og har en åttetimers arbeidsdag. Vi vet jo at de fleste helikoptereturer eller flyturer, det er jo en-to timer maks, og det er jo ikke lang tid for å skape veldig stor frykt og redsel og redsel.
Per Håkon:Men det er likevel viktig... at den timen.. Det må ikke skje noe med pasienten den timen, som man ikke har kontroll på. Vi er inne på dette som er litt av den andre delen av det du du forsker på, Tone. Altså teknologi og utstyr. Så vet vi at bare det å få 5 rotorer på et helikopter gjør veldig mye med vibrasjon og bevegelsen. Hvordan helikopteret opererer eller klarer å fly, stabiliteten på helikopteret.
Marit Bekkevol:Ja, det er en følbar forskjell for oss som sitter inne. Så det er åpenbart at det har noe å si.
Per Håkon:Tone, hva tenker du er avgjørende I forhold til bruk av teknologi. Hvilke typer teknologiske løsninger bruker vi primært I dag, og hvor bør vi egentlig gå? Det var et stort spørsmål her.
Tone Solvik-Olsen:Ja, det er nok mye å hente. Jeg tror det er mye teknologi tilgjengelig, men det handler om at det er en liten gruppe pasienter. Det har vært lite forskning, vi vet lite om akkurat hvilken betydning det har. Det handler vel også om at, jeg vet at air har uttalt at man gjør mye forskning på å finne ut hvordan man skal redusere vibrasjonasjonen, så man ikke søler kaffe under transport. Men det er vel så viktig å vite hva man gjør med hjernen på et pmaatur barn som man transporterer.
Tone Solvik-Olsen:Det er noe med å skape en bevissthet om at dette er en pasientgruppe som er sårbar, og som med tanke på utviklingen av teknologi, tror det er en del teknologi I forhold til innfestningen på Krø og kanskje madrasser. Men dette blir mye tanker uten at jeg egentlig vet hvor vi kan hente mest.
Marit Bekkevol:Jeg tror nok at vi har en del å gå på der. Særlig med tanke på kuvøsen, så er den... Man kan si den kanskje er ganske....
Per Håkon:Tenker du da på oppbyggingen?
Marit Bekkevol:Ja, for vi har jo med mye av det samme medisinsk tekniske utstyret, med tanke på respirator, med ulike typer for pustestøtte, og at vi har med sprøyterpumper, så vi gir de samme medisinen underveis som inne på sykehuset. Og også med tanke på overvåkning underveis. Men akkurat den selve ku-en, og vi ser jo med den, sånn som den er rigget I dag, så veier jo hele, hele ku-oppsettet veier 107 kg. Sånn at det er en del kilo å løfte inn og ut av helikopter og fly også. Så hva barnet som ligger inni veier, det utgjør liten forskjell på totalen der.
Marit Bekkevol:Men jeg tror nok at man har en del å gå på sånn utstyrsmessig der I hvert fall. Både med tanke på madra, materialer, lydisolering og sånne ting.
Per Håkon:Det å transportere disse nyfødte og prematur pasientene er noe av det mest kompliserte man gjør I luftambulansen. Trening sier man er essensielt og vesentlig å kunne I alt man gjør I luftambulansetjenesten, eller I akuttkjeden generelt. Marit, hva er dine erfaringer I forhold til opplæring og rutiner hos helsepersonell? Hvor gode er man til å transportere denne typen pasienter som vi snakker om I dag?
Marit Bekkevol:Vi er jo veldig opptatt av, som sagt, at dette skal foregå med den samme gode kvaliteten som inne på sykehuset. Noe av de vi gjør for å opprettholde kompetansen hos oss, er jo blant annet at vi har undervisning om dette. Vi har fagdager hvor vi både sånn generelt sett snakker om kasuistikker og pasienthistorier vi har vært på. Og at vi har en del nyfødt medisinske temaer på fagdager, både hvor vi underviser hverandre, men også at vi henter inn ekstern ekspertise fra nyfødt avdelingene. Og så er vi gode på erfaringsutveksling, for selv om vi er den basen I Norge med flest nyfødt transporter, så er vi jo også en del leger.
Marit Bekkevol:Og nettopp det å kunne lære av hverandre tenker vi er veldig verdifullt. Og der prøver vi å være flinke på at hvis noen har opplevd noe, og både Dette funker kjempebra, eller her kunne jeg gjort ting litt annerledes, at man både lærer av hvordan noen har løst setting på en bra måte, og hvordan ting kunne kanskje vært gjort litt annerledes enn det. Nettopp det med hva man trenger å kunne for å gjøre dette her, er jo beskrevet I en nasjonal standard for helsepersonell som transporterer nyfødte I luften med langs tjenesten. Der står det jo at den kom I 2016, og jeg synes noe av det som er bra med den er at det står hva vi som anestesileger trenger å kunne om nyfødtmedisin for å gjøre disse transportene, og hva man som barnelege trenger å kunne om transportmedisin for å gjøre disse transportene. Så man trenger mye av den samme kompetansen, enten man har anestesilegen eller barnelegebakgrunn. Det tenker jeg er bra at er beskrevet på den måten det er.
Per Håkon:Hvordan skal man tilpasse og styrke opplæringen slik at man får god samhandling og koordinering, både under transport og mellom sykehus og akutt enhet?
Marit Bekkevol:Jeg tenker at noe av det viktigste er at vi snakker sammen. Også det med at vi har felles forskningsprosjekter, tror jeg, med å styrke det samarbeidet. For det tenker jeg er en absolutt forutsetning. Vi har et kjempegodt samarbeid med nyfødt intensiv inne, som er kjempeviktig. Så det at vi har litt felles arenaer også for å snakke om dette her, både underveis I oppdragene, men også på generelt grunnlag: Hvordan løser vi dette her? Det tror jeg er viktig.
Tone Solvik-Olsen:For min del har det vært veldig nyttig å kunne få være med på transport, for observasjonen og for å forstå hvilke utfordringer man møter under transporten. Det er mange ting jeg ikke har tenkt gjennom på forhånd. Da ser man hvor skoen trykker og man tenker seg om, både I timene for transport og hvordan barna bør forberedes.
Per Håkon:Tenker du da, Tone, at flere som jobber inhouse bør av og til bør hospitere og være med ute på transportoppdrag?
Tone Solvik-Olsen:Jeg tror det er en fin måte å forståelse av hverandres arenaer på. Det er en del av anestesilegenene som også er inne på nyfødt avdelingene, for å kunne se hva som er den vanlige hverdagen der. Det tror jeg er en fin erfaringsutveksling.
Marit Bekkevol:Absolutt. Vi har den muligheten hos oss at vi kan få være en uke I året på nyfødt intensiv. Det å kjenne hverandre er en stor fordel, og det å kjenne hverandres roller og oppgaver er viktig I disse sammenhengene, tenker jeg. For å få til et godt samarbeid. Hos oss løser vi dette med de faste kroene, mens andre steder I landet reiser det ut team fra nyfødte avdelingene, både med lege og sykepleier.
Marit Bekkevol:Noen steder er det en kombinasjon av anestesilegen og barnlege. Så dette er løst litt ulikt rundt omkring, og jeg tenker at det viktigste er man lager en god løsning som funker lokalt. Men jeg tror at man snakker sammen, godt samarbeid, det er noe av forutsetningen for at dette skal bli vellykket.
Per Håkon:Nå har jeg lyst til at vi skal snakke litt om foreldrene. Sammen med disse barna, står det også noen foreldre med mye frykt og usikkerhet. Hvordan kan vi imøtekomme deres behov, samtidig som man må gjøre det faglige som er nødvendig for at pasienten skal det bra, både under og når den kommer til sykehus og forlater sykehuset.
Tone Solvik-Olsen:Jeg opplever ofte at foreldrene er litt bekymret fordi man skal flyttes, og det er en forandring ting. Kanskje den bekymringen går jeg også mye på, fordi man ikke helt vet hva som skal foregå. Jeg tror det viktige er å kunne forberede de litt på, for eksempel når det er et helikopter, så kjører man fra dør til dør. Hvis det er fly, så er det jo fordi da er det ofte en transporttapet med bil, og så er det fly, og så er det en nyete. Da blir man møtt av personalet fra den avdelingen.
Tone Solvik-Olsen:At man har snakket litt gjennom hva som skjer I de ulike fasene. Og også det om man kan si at man ser jo at barnet ofte faller til ro når det er under selve transporten. Noe med den forberedelsen, å si at de som transporterer, de er vant til å håndtere ulike situasjoner med barna, de er vant til å transportere barn, de transporterer ofte barn, eller at man kan jo også spørre foreldrene: Hvilken side trives barnet litt på? At man legger barnet på den siden hvor barnet trives? Det å med seg Vi har med oss sukkervann hvis barnet, eller vi har med smok.
Tone Solvik-Olsen:Dette har kanskje barnet roet seg på tidligere. Bare snakke litt gjennom det. Dette blir jo litt I forhold til tilbakeføringen, og så er det en litt annen situasjon når det er akutte transporter.
Per Håkon:Ja, for det er kanskje der utryggheten fort oppstår.
Marit Bekkevol:Og det er veldig forståelig, tenker jeg. For en del av de kommer dette uventet. Man har forventet og fått friskt barn, og så plutselig er barnet sykt. Det har skjedd noe som gjør at man må flyttes. Jeg er veldig opptatt av når vi kommer, og som Tone sier forklare hva vi gjør, nettopp med det at vi snakker litt sammen først, så skal vi koble om litt på utstyret, og at vi gir den samme behandlingen underveis.
Marit Bekkevol:Jeg er opptatt av I størst mulig grad, hvis de har mulighet til det, å være tilstede og se det vi gjør, og være med I hele prosessen, sånn at vi ser hva vi holder på med.
Per Håkon:De kan ikke være med om bord I helikopterere? Eller?
Marit Bekkevol:Ikke I helikopteret. I fly så kan det ofte være med den ene av de, og gjerne I ambulansen også. Det som er litt utfordrende med de akutte, eller de som skal opp I omsorgssektoren. Noen ganger har dette skjedd I forbindelse med fødsel. Så mor kan jo være ganske syk også, og har ikke nødvendigvis mulighet til å fysisk være tilstede der vi holder på.
Marit Bekkevol:Så det at man da, men at kanskje faren kan være der hvis han har anledning, og forklare hva vi gjør, at vi svarer på spørsmål og sånne ting, og at de også kan få ta bilder før vi drar. Og da kanskje særlig viktig for mor hvis hun ikke har anledning eller mulighet til å være der. Sånn at man kan nettopp det der å se litt hva som skjer, og se hvordan det ser ut, for ting er jo ofte skumlere når man ser for seg noe, uten å vite hvordan det faktisk ser ut. Mens man tar det gjerne ned litt hvis man ser det konkret.
Per Håkon:Hvilken rolle skal de eller må de under transport?
Tone Solvik-Olsen:Jeg tenker at de under transporten ikke nødvendigvis kommer til barnet så lett. De kan ikke gjøre så mye med barnet I forhold til det å skulle trøste, åpne, og være tilgjengelig. De sitter jo ofte foran hvis de er med intensivbilen. Og I flyet sitter de jo som passasjer nærmest, og kan heller ikke nødvendigvis gjøre så mye med barnet.
Marit Bekkevol:Nei, vi sitter jo nærmest vi som behandler på en måte. Det handler jo litt om at hvis det skjer noe underveis, eller at barnet blir dårligere underveis, så trenger vi å fullt fokus på barnet. Det forstår ofte foreldrene veldig godt, og forklarer hvorfor det er sånn. De er jo opptatt av at det skal gå best mulig med barnet. Det opplever jeg veldig stor forståelse for at vi gjør som vi gjør.
Marit Bekkevol:De er bare opptatt av at det skal gå bra.
Per Håkon:Vi nærmer oss slutten på en god samtale, og jeg tenkte vi kunne prøve å oppsummere litt av det vi har snakket om. Hvis vi begynner med deg, Tone, hva tenker du er det viktigste vi skal ta med oss fra denne episoden av det vi har snakket om?
Tone Solvik-Olsen:Jeg tenker det er viktig å vite at nyfødte prematur og terminbarn er umodne. De har umodne fysiologiske mekanismer for å håndtere stress. Og vi vet at miljøet, da ute I transport, er et endret lydnivå. Det er vibrasjon og det er temperaturforandringer som kan stresse dem mer enn inne på en nyfødt avdeling. Det er viktig da, for å kunne forbedre transportene inn I fremtiden, å kunne se på ulike prosedyrer, men også teknologi som kan gjøre dette miljøet mer stabilt for å kunne forbedre transportene inn I fremtiden.
Per Håkon:Vi kan litt for lite?
Tone Solvik-Olsen:Jeg tror det er et kunnskapshull som vi trenger å finne ut mer av hva som stresser de mest, og hvordan man kan forbedre transportene.
Per Håkon:Hva ønsker du, Marit, at lytterne skal huske fra det du har vært innom?
Marit Bekkevol:Jeg tenker det er viktig at det å opprettholde den gode kvaliteten på intensivmedisinske behandlingen underveis, Og det å et godt samarbeid med nyfødt intensiv inne på sykehusene. At vi har fokus på opplæring, og det å vedlikeholde kompetanse også underveis, for oss som har holdt på med det til en liten stund. Og det at vi, som Tone oss er inne på, fortsetter med forskningen på disse transportene og barna, og med tanke på både utvikling av utstyr, og hvordan vi kan gjøre dette tryggest mulig I framtida.
Per Håkon:Du har lyttet til en fagpodcast fra stiftelsen Norskluftambulanse. Steffen Sollie er ansvarlig redaktør for akuttjournalenalen. Mitt navn er Per Haakon Solberg. 1000 takk for at du hører på dagens episode. Del gjerne den og alle de andre episodene våre med gode kolleger.
Per Håkon:Til slutt har jeg bare lyst til å si at det er veldig hyggelig å høre fra deg som lytter. Så tips oss gjerne på akuttjournalennoomambulanse. No om temaer du ønsker at vi skal snakke om I denne podcasten.
Skapere og gjester
