Akuttjournalen

(Musikk fades inn)
Per Håkon:
I vel fem år har ambulansetjenesten i Sykehuset Innlandet testet bruk av mobile videoløsninger som beslutningsstøtte i prehospitalt arbeid. Har løsningene gitt en bedre pasientopplevelse og en mer robust beredskap? Og hvor nyttig er bildeinformasjonen som blir levert fra hodekameraer og ambulansen?

Musikk

Per Håkon:
Velkommen til en ny fagpodkast fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Jeg heter Per Håkon Solberg, og i dag skal vi se nærmere på hvordan mobile videoløsninger gjennom Previs-prosjektet brukes i Sykehuset Innlandet. Prosjektet har gitt positive resultater og har nå gått over i en ny fase, hvor det skal videreutvikles og implementeres som et avansert beslutningsstøtteverktøy. Men før vi starter på den samtalen, vil jeg bare minne deg om nyhetsbrevet vårt, som vi sender ut i forkant av en ny episode, og som forteller deg litt mer inngående om hva vi skal snakke om i den kommende episoden. Det er en nyttig sak å få i innboksen din, og du kan abonnere på det, enten ved å bruke linken i episodebeskrivelsen eller bruke mobilen din her og nå. Send oss en SMS med kodeordet "fag" og e-postadressen din til 09044.

(Musikkbreak)

Per Håkon:
Peder Stokke og Nils Gryting, velkommen begge to til Akuttjournalen. - Takk for det!

Per Håkon:
Peder, du er innovasjonsrådgiver i forskning. Du jobber i forsknings- og innovasjonsavdelingen i Sykehuset Innlandet. Og hva gjør man når man er en innovasjonsrådgiver?

Peder:
I min sammenheng er det det å være med i alle innovasjonsprosjekter som har et eller annet med teknologi å gjøre. Jeg jobber da stort sett med å bistå med utviklinga der noen har en utfordring. Eller har en idé om noe som trengs utvikla.

Per Håkon:
Nils, du er paramedic og prosjektleder for Previs på norsk side. Si litt mer om jobben din.

Nils:
Jeg har jobbet i ambulansen i feltet i over 20 år. Så har jeg de siste åra drevet med litt andre ting. Siden august har jeg vært prosjektleder for prosjektet som heter Previs, som er et svensk-norsk interreg-finansiert prosjekt. Jeg har med meg et vanvittig godt team som tar ansvar for alle de tingene. Og så prøver jeg å være med og sy litt ting sammen.

Per Håkon:
Vi har satt oss i en ambulanse, men ikke en hvilken som helst ambulanse. For dette er kanskje en av de mest high-tech-ambulansene som ruller rundt i Norge. Ikke i operativ tjeneste, men som et rullende laboratorium. Og vi skal snakke om hva denne bilen inneholder. Og da er det naturlig, før vi kommer til hva den har av kameraer og andre typer dingser. Fortell litt om forhistorien. Hva tenkte man, hva ønsket man, før man faktisk fikk satt alt i system inne i en ambulanse?

Peder:
Det hele starta for snart fem år siden, i 2019. Vi hadde et prosjekt der vi skulle se på andre use cases-bruksområder for use cases. Vi hadde et prosjekt der vi skulle se på andre use cases-bruksområder for video mellom ansatte i sjukehus, og gjerne også mellom sjukehus og kommuner. Et av delprosjektene var da å se på det med hva ... eller har videoen noen effekt fra en ambulanse og inn til et sjukehus? Det endra seg veldig fort i løpet av det prosjektet. Vi snudde om kanskje en måned eller to til å se på: Hva er det vi kan bruke? Fordi vi så umiddelbart at det ga både de i ambulansen en god beslutningsstøtte, og ikke minst de inne på sjukehuset kunne da være med og se på det, være med og gjøre mye mer med pasienten. I prosjektet Digital samhandling i pasientforløp begynte arbeidet med å finne verktøy som kunne brukes til det. Da var mye av jobben: Hva er det vi har? Eksempelvis mobiltelefoner, nettbrett. Vi fant fort ut at det er jo ikke alltid like hendig i et sånt arbeid som Nils har her, med en pasient, som må ha begge hendene fri.

Peder:
Og da måtte han ha et eller annet som var litt mer enkelt å forholde seg til, og han kunne da jobbe uten at han måtte tenke på noe. Det endte opp i det prosjektet at vi fant en industriutvikling... eller løsning som var laga for industrien. Sånn hodemontert kameraløsning. Eller engelsk ble det kalt for en HMT - Head Mounted Tablet. Og den hadde jo nesten alt det vi trengte. Den hadde mulighet til å tres på hodet. Den var stemmestyrt. Og den tålte å bli hivet i bakken og kunne steriliseres og vaskes, til og med høytrykksspyles hvis det skulle være nødvendig. Så den passa oss egentlig veldig bra. Så jobben videre med det var da egentlig bare å få laga en software som passa inn i denne sammenheng. Vi fikk ikke jobba så veldig mye med den i det prosjektet, så det var jo kun en prototyp av softwaret vi fikk utvikla da. Som vi lagde sjøl, faktisk, i sjukehuset. Men som følge av dette her, så ble vi invitert ned til Göteborg på en konferanse som PICTA, Pre-Hospital ICT Arena i Göteborg hadde, som er en non-profit-organisasjon for utvikling av ambulansetjenesten i Sverige. Der skulle vår anestesilege og luftambulanselege, Lars Olav Fjose, holde et foredrag om bruk av den løsningen og tankene rundt bruk av den løsningen der. Det endte opp med at PICTA var veldig interessert i å se på muligheten til å videreutvikle det eller være med på videreutviklinga av det. Og så fikk de fortalt litt om de prosjektene de hadde. Og vi ble veldig nysgjerrige på det, for de hadde jobba med kameraløsning inni en ambulanse. Så vi fant hverandre der og begynte å se etter muligheter til å skaffe oss midler til å bygge et prosjekt.

Peder:
Vi søkte EU-midler gjennom det såkalte Interreg-programmet, som er sånn grenseoverskridende prosjektmidler, innovasjonsmidler. Og det fikk vi. Og da var planen at vi skulle ... at vi skulle utvikle svenskenes løsning på norsk side. Og svenskene skulle kopiere vår løsning og videreutvikle den på svensk side. Men det endte egentlig med at vi utvikla alt av teknologi på norsk side. Mens svenskene jobba veldig mye med bruksområder og funksjonalitet på sin side.

Per Håkon:
Var svenskene på en måte litt foran oss i Norge når det kom til bruk av kamera?

Peder:
Nei. Altså jeg vil heller si rak av motsetningen. Og utfordringene deres er jo nesten enda større i Sverige enn i Norge. For at de er enda mer fragmentert knytta til helsevesenet. Vi er jo kjempeheldige som har bl.a. Norsk Helsenett og HDO Nødnett som sånne nasjonale ... tjenesteorganisasjoner som kan bistå likt med alle, det har de ikke i Sverige. Det eneste de har nasjonalt der, er Nødnetts radiotjeneste. Men det er ikke likt overalt der.

Per Håkon:
Hva slags behov var det man ønsket å dekke? Hva var det som var behovsutfordringen?

Nils:
Vi har ganske mange pasienter som bor på sykehjem, f.eks. eldre pasienter som trives best med å være i sitt eget miljø, og ikke blir dratt ut med å bli en kasteball i helsesystemet og få mange forskjellige helsepersonell knyttet til seg. Så de vil ha det best mulig der de er. Og hvordan skal vi kunne kommunisere med legevaktslegen eller sykehuslegen over Nødnett eller mobiltelefon og fortelle situasjonen på en god måte, hvordan pasientens tilstand er, og hvordan skal vi oppnå en lik situasjonsforståelse, rundt pasienten? Og der vil jo video hjelpe. Det er lettere for legene å ta disse vurderingene om man har sett pasienten. Andre ganger kan det være at legevakten er i ... Ofte når man tenker på ambulansetjenesten, så tenker man at ambulansen er et sted, og så ligger legevakten midt imellom der ambulansen er, og sykehuset. Men det er jo ikke sånn det er i virkeligheten. Legevakten kan ligge i feil retning i forhold til sykehus. Så kanskje man kan, ved at legen ser pasienten, altså legevaktslegen, tenker den her kan gå rett på sykehus. Så slipper man å ha en ekstra unødvendig omvei med den pasienten, som er svært krevende for pasienten, og som også tar bort den akutte beredskapen, fordi oppdraget tar lengre tid.

Nils:
I ambulansetjenesten så har vi også noen ganger barn. Og det er en pasientgruppe som vi i Norge og globalt har veldig sjeldent. Det er bare sånn det er, og det skal vi. Det skal vi kanskje være glad for, men det betyr at vi er jo ikke noen eksperter på det. Så hvordan skal vi kunne gjøre gode, trygge undersøkelser av barn? Hvordan skal vi kunne behandle barn på en riktig måte når kompetansen er svekket? Og vi er langt unna sykehus, langt unna å få fysisk hjelp fra en lege. Da ser vi at video kan ha en god effekt der, for at legen kan få et bedre bilde av situasjonen til pasienten, og at man sammen kan bli veiledet i undersøkelser i hvor hvordan man behandler pasienten. Man kan ha dobbeltkontroll av medisiner. Legen kan være med og se effekten av behandlingen og være med og beslutte om pasienten: Kan den være hjemme? Skal vi dra på legevakt? Eller bør vi dra rett inn på sykehus? Dette er viktige ting for pasienten, og kanskje veldig viktig for de små barna.

Nils: Så ser vi også at det gir en sånn trygghet for ambulansepersonell å vite at legen har sett. Det er flere som rapporterer at det føles trygt og godt at legen har sett det barnet, og da får et bedre bilde av situasjonen og kan ta bedre beslutninger. Det rapporteres også at leger som har vært på det her, føler seg mye tryggere på den beslutningen de tar når de har sett barnets tilstand. Barn har vært sjekket, fått betekker, nakkestivhet, vært med på undersøkelser, hvor leger i ettertid har vært fornøyd med undersøkelsene og tatt beslutninger på et mye tryggere grunnlag.

Per Håkon:
Fra behovet og den første tanken ble sådd, hva har dere skapt? Hva har dere laget?

Peder: Hodekameraløsninga har vi fått ut, altså bistand, av et firma som har tatt det kommersielt ut som et produkt. Og der er jo det ... det er en løsning som brukes av mesteparten av de ambulansene vi har ute i grisgrendte strøk. I prosjektet vi er i nå, som er Previs2-prosjektet, så er ene delprosjektet faktisk en full implementering av det. Og der jobbes det også nasjonalt med å se på breddinga av den type videoløsninger. Som med mal ut ifra det som vi har da. Det vi også gjorde i forrige prosjekt var å se på kameraløsning inni bil. Det vi fort fant ut der, var jo det at ... det er masse hyllevarer vi kan kjøpe i dag. Det er ikke nødvendigvis nødvendig å utvikle noe helt fra bånn. Men det er jo veldig lite som er laga for den røffe brukeren. Det må tåle risting, det må tåle slag, det må tåle at det blir infisert. Så det må kunne renholdes. En linse tåler kanskje ikke diverse midler, det må vi passe på. Så er det jo sånn at hvis vi har en typisk kameralinse i taket her, hva med en psykisk pasient? Vil jo da kanskje ikke takle det. Så vi må ... Det er mange sånne aspekter. Så vi kommer til å se på nå i det prosjektet her, på hvordan vi skal kunne lage en sånn løsning på en best mulig måte. Sånn at først og fremst beslutningsstøtta inne skal kunne se alt av pasienten på den måten de ønsker å se det, i tillegg til at pasienten skal føle seg trygg. Og at de i bilen får en oppfatning av at de i andre enden får den nødvendige informasjonen som de trenger. Og så må det være enkelt. Så enkelt at Nils trykker på på-knappen på videoen når han har prata med akuttlegen inne og funnet ut at de vil se på pasienten sammen. Så vi skal da lage en MVP, som det fint heter. En Minimal Viable Product, eller minstelig salgbare produkt i løpet av dette prosjektet, som skal gå ut 2026 på akkurat den biten med kameraløsning inn i bilen. Så da lager vi en blueprint, en mal, for hvordan det skal kunne bygges inn i nye biler.

Per Håkon:
Nils, hvor vil du si fordelene ligger, og hva er ulempene eller utfordringene med dette?

Nils: Nå har jo også Stiftelsen Norsk Luftambulanse utviklet denne appen, som brukes på AMK-sentralene bl.a. Den er også tatt i bruk i andre land, eksempelvis Danmark. Og nå er vel Sverige på trappene og skal ta den i bruk. Men hvis vi ser til Danmark,... Så har de forsket på dette og ser at legen endrer oppfattelse av situasjonen i mer enn 50 % av tilfellene. Når legen får se pasienten ... Det kan være at pasienten er mer syk enn man hadde tenkt. Eller at pasienten er mindre syk enn hva meldingen gikk ut på. Så det kan slå begge veier med interessante tall. Samtidig kan vi kanskje ikke helt overføre de tallene, for der er det en hvem som helst som ringer inn. Her snakker vi helsepersonell mot helsepersonell på vår løsning. Men det er en interessant pekepinn om at video gir en bedre situasjonsforståelse mellom de ulike aktørene. Så det tror vi er til stor nytte for pasienten. Og den pasienten vi ennå ikke har, som snart kommer, for den trenger at ambulansene er ledige til den pasienten som er mest syk eller skadet. Da er det viktig at ambulansetjenesten ikke må kjøre på unødvendige oppdrag som kunne vært løst på en annen måte.

Per Håkon: Ulempene?

Nils:
Ulempene? Det å innføre teknologi er litt underlig. Video er noe som mange bruker i det private. Så kommer man til helsevesenet, og så er det plutselig noe nytt. Så det er litt skepsis til teknologien. Så det er en litt sånn utfordring. Og noen ganger så er det jo ... For at det skal fungere for ambulansepersonell, så må vi jo ha leger som tar imot denne samtalen. Hvis ikke så hjelper det ikke at vi sender, men det er ingen som tar imot, og kunne veilede oss. Og der hadde vi en stor ... Vi lærte i går at det heter ikke "utfordring", for det har vi ikke noe motsvar på, vi lærte det på ulendt under et foredrag. Men det var et problem, så vi må begynne å bruke det ordet. Det fantes ikke noen takster slik at legen fikk betalt for en sånn type samtale som de gjorde på mobiltelefon eller Nødnett. Det brukte vi fire år på å få løst det. Så det er et problem som vi fikk løst, det var veldig fint. Så er det også en sånn erkjennelse fra ambulansepersonell som bruker det her, at man øver for lite på utstyret. Da blir det en liten X-faktor når du plutselig skal bruke det. Man blir litt sånn redd for: Oi. Hvordan virker det? Hvordan skal jeg bruke det? Hvordan kommuniserer jeg? Og det er helt avhengig av at man trener på det her, som er alt annet medisinsk utstyr man har i bilen. Øver man for lite, fører det til mindre bruk. Og det går vel hovedsakelig utover pasienten.

Nils:
Men vi har gjort diverse evalueringer, og det er en masteroppgave som viser litt interessante funn. Hvor den har snakket både med ambulansepersonell som har brukt video ved undersøkelse og behandling av barn, og ambulansepersonell som ikke har brukt det, men brukt vanlig, tradisjonell kommunikasjon ved Nødnett eller mobiltelefon. Alle er enig i at video er en bra ting. Så man er enig om det. Og så må vi bare finne den gode veien for å få økt bruken av det.

(Musikkbreak)

Per Håkon:
Vi snakker om test- og utviklingsambulansen til Sykehuset Innlandet. Nå har jeg lyst til å høre med dere, hvordan tenker man at denne type ambulanse skal brukes?

Nils:
Vi har vært inne på dette med hodekamera. Det er primært tenkt bruk av video utenfor ambulansen. Hvor man kanskje avklarer mer de diffuse pasientene som vi nevnte, som kanskje ikke trenger transport. Den kameraløsningen som er tiltenkt inne i sykebilen, det er en løsning for de pasientene som er på vei til sykehus. Da snakker vi kanskje de større traumepasientene, eller i hvert fall de alvorlig syke pasientene. Det kan gi et godt bilde for de inne på sykehuset som skal ta imot pasienten før pasienten er fremme, hvordan pasientens tilstand er. Det er vanskelig. Man sitter alene bak i sykebilen. Man skal ta vare på liv og helse til pasienten med de to hendene man har. Samtidig skal man prøve å formidle på en god måte over Nødnett hvordan pasientens tilstand er, og hva de skal forberede på sykehuset. Der opplever vi ofte en mismatch. Vi kan mene at pasienten trenger sånn og sånn når den kommer inn, og så kommer vi inn, og så er ikke tilbudet etablert, fordi de har ikke ... Kanskje de ikke har trodd på oss. Det kan være én ting.
Nils: Eller de har ikke oppfatta situasjonen riktig. Så her kan de se pasienten. Hvis vi ber om blod i et akuttmottak, så er ikke det frossent blod som ligger i akuttmottaket når vi kommer inn. Det er ferdig opptint blod. Da kan det være lettere for traumeteamet å se pasientens tilstand og skjønne at oi, her må vi klargjøre blod, vi må klargjøre CT, vi må klargjøre operasjonsbordet. Og man slipper å kommunisere så mye. De ser det live mens vi nærmer oss sykehuset. Og så er videoløsningen tenkt at den initieres jo fra ambulansen, fra de som er på jobb. Det er jo ikke en sånn overvåking at folk kan sitte og se om folk gjør jobben sin, men det er fordi ambulansepersonellet mener at nå er det nyttig at det brukes.

Peder:
Og gjennom prosjektet så har vi jo da utvikla minst en tjuetalls forskjellige bruksområder for video. Sammen med kommuner, andre sykehus og andre institusjoner. Som vi da prøver å distribuere og fordele ut til alle som har interesse av dette, med ujevne mellomrom.

Per Håkon:
Samhandling er kanskje også et stikkord vi skal ta med oss når vi snakker om hvordan vi skal bruke ambulansen? Hvordan skal den, og kan den, kommunisere og være til nytte for de andre etatene?

Nils:
Vi er veldig opptatt av å lage systemer som lar seg integrere. Vi er helt avhengige av det, og vi vil bort fra den silojobbingen. De bedriftene vi samarbeider med for å utvikle det her, må samarbeide med andre bedrifter og ha løsninger som er åpne. Vi ønsker at alle som trenger det, kan bruke det. Det er Forsvaret. Vi samarbeider tett med forskjellige grener i Forsvaret. De har stor gevinst av det her, og vi har stor interesse av å utvikle det sammen. Kommunehelsetjenesten. Vi er inne i flere kommuner, inne i kommunale prosjekter. Vi ser at gjennom vårt prosjekt PreviS, så har vi knyttet kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten sammen på flere steder. Noe som også er i henhold til akuttforskriften. Så vi er et bindeledd der. Selvfølgelig ambulansetjenesten er jo altså, ambulansebrann og politi som nødetater. Som vi produserer ute på et skadested. Gjerdrum er jo kjent for alle. Produserer man overordna videobilder derfra, så skal jo det selvfølgelig være tilgjengelig for de som trenger det. Det kan være innsatsleder co., de forskjellige stabene, NNX-sentralene osv. osv. Dette dreier seg om å få likt bilde av situasjonen, slik at man kan ta de riktige avgjørelsene. Og for stab dreier det seg om å opprettholde normaliteten. Og opprettholde den normale beredskapen og driften i kommunen, byen, hvor den er. Derfor er det enklere for dem også å ta de riktige beslutningene og sette inn de ressursene. Og alarmere ekstra folk når det er behov, når de har sett omfanget av situasjonen.

Peder:
Og ikke minst frivillige organisasjoner. Hvorfor skal ikke en skipatrulje som plukker opp en med et beinbrudd opp i en skibakke, ha tilgang på den samme anestesihjelpa der oppe fram til de har fått transportert pasienten ned bakken og ambulansen kan ta over? Jeg skjønner ikke hvorfor de heller ikke skal kunne få den like gode hjelpa som resten av de som jobber med dette her.

Nils:
Nødetatene er helt avhengige av de frivillige organisasjonene, som f.eks. Røde Kors, Norsk Folkehjelp. Alt utenfor asfaltert vei må jo vi i ambulansen ha hjelp til. Det er viktig å kunne bruke disse. At de også får tilgang på det her. Kanskje de er først fremme og kan gi oss denne informasjonen, vi som er på vei ut. Det er en kjempenyttig informasjon. Kanskje man i fremtiden også jobber med det på svensk side, med droner som flyr ut. Kanskje man kan få et oversiktsbilde, hus, bygning som står i brann, mens nødetatene er på vei ut. Da vil man se: Hvordan er det folkene i området beveger seg? Hvor går røyken? Hva er vei inn? Vei ut? Man får masse informasjon før man er fremme på stedet. Det kan brukes til fryktelig mye, og det skal deles med alle som trenger å dele det, for å berge liv og helse.

(Musikkbreak)

Per Håkon:
Jeg blir jo litt nysgjerrig på hva slags teknologi er det denne bilen egentlig huser. Peder, har du lyst til å ta oss litt gjennom en teknologisk guidet tur?

Peder: Inne i ambulansen så skal vi jo egentlig ha minst mulig utstyr. Så utgangspunktet er jo da telefonene og nettbrettene som de allerede har, med journalsystemer og videosystemer. Men bak de systemene så må vi jo ha andre løsninger, som ruterteknologi, for å sørge for at vi har kommunikasjonsløsninger.

(Skyvedør åpner seg)

Peder:
Da kan vi gå ut og se på det. I den bilen her så er det godt gjemt bak førersetet. Her har vi systemer som da bl.a. knytter kameraene sammen. Vi har testa ut diverse forskjellige både 4G- og 5G-rutere med både ett og to og tre og fire SIM-kort. For det å sørge for god dekning er jo en ... Det er en liten utfordring her i Norge. Men vi greier å få til det meste med bruk av en kombinasjon av alle de forskjellige bærerne av mobile nett i Norge. Men det hjelper jo ikke bestandig det heller. Og da har vi i den bilen her montert bl.a. en satellittantenne på taket. Så hvis du klatrer opp her, så kan du jo se. Så oppå taket her så har vi da både antenner for 4G, 5G, nødnett, radio og satellitt. Som gjør at vi da kan kommunisere også steder som det er fullstendig dekningsdødt på mobiltelefoninettet eller nødnett. Men det er jo dumt å bare ha det tilgjengelig bare for oss. Så det vi har fått til, er at sammen med en av de som er med i PreViS-prosjektet, Ice, så har de sponsa en mobil 4G- og 5G-basestasjon. Så bak i bilen her så har vi fått montert et rack som gjør at da kan vi ta ned mobiltelefoni. Vi tar ned 4G- og 5G-mobilnettet via satellitt. Så kan vi spre det ut som en 4G- og 5G-mobilbase fra den bilen her. Så med laveste effekt på sendenettet her, så kan vi faktisk dele mobiltelefonnett for brann, politi, helse og andre som trenger det, i et område på opptil 0,5 km. Skrur vi opp, kanskje 3-4 km.

Peder:
Så kommer vi til et nytt sted à la utfordring som Hans ga oss, med at basestasjonen var blåst ned. Kan vi kjøre ut denne her, så kan den stå i et døgn og gi nett til de som har behov for det. Så det er en ting vi ser for oss i fremtiden. Ikke nødvendigvis noe som kommer i alle ambulanser. Jeg vil tippe at vi kanskje har en sånn tredelt løsning. At alle ambulanser har vanlig 4G, 5G, ruterteknologi med flere SIM-kort. Det tror jeg alle kommer til. For vi er nødt til å ha god båndbredde for å bruke video og alt av annet data som skal sendes her etter hvert. Men f.eks. våre venner i Nord-Norge, de har kjempestore utfordringer i forhold til oss når det gjelder dekning. Så jeg vil tippe at flesteparten av bilene deres kommer til å ha en satellittløsning. Så vil vi kanskje ha basestasjonsløsningen for å spre mobilnett, i eksempelvis beredskapskjøretøy. Jeg tror faktisk dette er en helt unik løsning i forhold til ambulanser. Det er iallfall unikt i norsk sammenheng. Jeg tror det er unikt i europeisk sammenheng, og jeg har ikke sett at det er noen andre som har bl.a. en sånn mobil basestasjon i ambulanse.

Per Håkon:
Noe helt nytt som dere tester ut nå, det er et beredskapskamera. Hvordan skal det brukes?

Nils:
Vi har testet det første gang her på ulendt. Det er en liten boks som er selvdreven. Med batterier og kameraer. Man tar ut kameraet, kan sette det opp på et strategisk nivå. Som kan gi en videofeed, direkte. Et mer oversiktsbilde av hele området. Den kan bare stå og surre og gå, og så kan de som trenger det, få den informasjonen. Den kan gå rett inn i Innsatsleder co., den kan gå til stab, den kan gå til sånn som vi nevnte om de andre kameraene også i sted. Den kan brukes på samme måte for å gi verdifull informasjon til de som måtte trenge det. Vi har testa den, den står i over 100 timer på den kapasiteten som er nå. En mann bærer det enkelt. Det er en liten kasse. Vi ser også at det går an å skrenke ned kassens størrelse. Vi trenger jo strengt tatt ikke at den skal stå i 100 timer. Det er en del av den testingen vi har gjort. Det er enkelt. Folk får en lenke, trykker på lenka og er rett inn i videofeeden. Jeg sendte linken til en kollega i Wales. Han åpna linken og kunne med en gang se at her var det en redningshund som var ute og søkte. Det så ut som et snøskred. Hans spurte: Hva er det her for noe? Jeg ser det er en hund. Ganske morsomt.

Peder:
Det er på en måte det enkle alternativet til en drone på et større skadested, som da faktisk kan stå der kontinuerlig over tid. Det krever ingen ressurser når den er satt opp. Og som Nils sa: Det er én bryter for å slå den på.

(Musikkbreak)

Per Håkon:
Hva med framtida? Hvor avansert ser dere for dere at ambulansen kan bli i framtida?

Peder:
Ja, her er vi inne på et tema som er veldig spennende. Hvis vi da forholder oss egentlig bare til det som vi jobber mest med, video, Så er det jo det med at vi kan jo berike videoen med f.eks. informasjon direkte fra multimonitorer, fra andre sensorer, sånn at de inne kan da se alt. Som en del av videoen i tillegg. Vi ønsker å koble opp ultralydbildet. Sånn at legen inne ser ultralydbildet samtidig med at han ser hånda til Nils og hvor proben er. Sånn at en til enhver tid kan guide Nils i å gi den korrekte vinkelen for å få det rette bildet, sånn at de får den beste diagnostiseringa som går an. Og når vi har fått sånne ting på plass, så hvorfor ikke andre skop, andre typer sensorer? Vi prater jo her med bl.a. Sintef om forskning på bruk av kamerateknologi. Sensorer, termiske kamera osv. med bl.a. kunstig intelligens, for å se om vi kan diagnostisere noe. Eller iallfall få en alarmering hvis ting oppdages raskere av sånne løsninger. Så hvis du skal se litt inn i kula, så er faktisk det deler av dette prosjektet. Vi har ikke greid å se enda lenger enn det foreløpig. Men hvis det er noen som har noen ideer eller tanker om enda mer inn i framtida, så er det bare å ta kontakt med oss.

Nils:
Det er viktig å poengtere, for en sånn skepsis som man hører før folk har begynt å bruke video, f.eks. fra lambulansetjenesten, er: Er det ikke behov for noe kompetanse lenger? Er det en lege? Er det en lege som skal vurdere alt? Trenger vi ikke å gjøre noe som helst? Vi tror det er det stikk motsatte. Vi tror det er behov for økt kompetanse. Man kan gjøre mer tiltak i ambulansen i fremtiden fordi man har en trygghet i å kunne bli veiledet. Og det gir kunnskapsoverføring. Har du blitt veiledet av en spesialist i et spesifikt tilfelle, så har du også tilegnet en ny kunnskap. Det tror vi er svært viktig.

Peder:
Det har vi faktisk sett i de prosjektene som blir starta av andre foretak og andre knytta til bl.a. den med sårbehandling. Den kompetansen som kommer fra spesialistene ute på sjukehuset til hjemmetesen, den er fantastisk. Og så møter de hverandre, ikke minst, på en helt annen måte. De ser hverandre, og det kommer gode smil. Og de prater med hverandre om faglige ting som de ellers aldri hadde gjort.

Nils:
Det er fint i sårprosjektet, som du nevner, at det er kommentarer fra pasienten. De sitter da også med en iPad hvor de ser legen samtidig. Kommentaren til mange av disse pasientene er at det er jammen som å ha den gode, gamle huslegen tilbake igjen. Det føltes som om legen var her. Så det gir jo en trygghet også for pasienten, og da selvfølgelig også for pårørende.

(Musikk fades inn)
Per Håkon:
Du har lyttet til en fagpodkast fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Og i dag har vi snakket om bruk av mobile kameraløsninger som beslutningsstøtteverktøy i prehospitalt arbeid. En stor takk til gjestene våre Nils Gryting og Peder Stokke. Jeg heter Per Håkon Solberg, og ansvarlig redaktør for Akuttjournalen er Stephen Sollid.