Luftambulanselegens rolle gjennom nesten 50 år
I 1978 bestemte lege Jens Mo seg for å gjøre noe med behovet for raskere medisinsk hjelp til kritisk skadde personer og etablerte stiftelsen Norskluftomakse. Hvordan har tjenesten utviklet seg gjennom nesten fem-ti år til å bli en av verdens beste med luftambullegen sentralt plassert bak i kabin.
Per Håkon Solberg:Velkommen til en ny fagpod I regi av stiftelsen Norskluftdomanse. Mitt navn er Per Håkon Solberg, og I dag har jeg storfint besøk I studio. Vi skal I denne episoden snakke om hvordan luftambul har utviklet seg gjennom nesten 50 år, Sett fra en luftambulelegeleg perspektiv.
Per Håkon Solberg:For å hjelpe oss med den historiefortelling, har jeg invitert landets aller første luftambuleleg lege, Bjørg Eilert. Velkommen til akuttjournalen og podcasten vår.
Bjørg Eilertsen:Tusen takk.
Per Håkon Solberg:Si litt om din verden som luft- og ambulanse lege, hvis du skal oppsummere det litt kort.
Bjørg Eilertsen:Det blir jo nesten vanskelig. Men jeg er utenlandssmedisiner. Jeg har min utdannelse fra Østerrike. Og det var der jeg traff denne som startet med ideen Lystambulansen. Og den håndballvel fra Sveits, for der var det vel utviklet hvor alle helikopterene også het et guttnavn etter Kristoffer, som da også hadde vært uheldig, og de greide ikke å redde ham.
Bjørg Eilertsen:Ideen som da Jens hadde, Jens ville gjerne også gjøre det samme. Og derfor var jo det første navnet på luftambulansen, Bård Østgaards stiftelse. Men foreldrene til Bård synes ikke noe om å Bård flaggene I lufta. På den måten, så ble det skiftet navn. Jeg husker ikke riktig når det ble, men ganske kort tid etter, så ble det hetende Norsk Luftambulanse.
Per Håkon Solberg:Og det er navnet som har fulgt resten hele tiden, ikke sant. Vi skal straks tilbake til historien om hvordan det hele startet. Men vi må ta med oss resten av panelet her også. Terje Strand, du har vært aktiv I tjenesten I 30 år, men nå har du pensjonert deg som luftambullege.
Terje Strand:Ja, jeg jobber litt enda. Jeg har ikke tatt til taket? Jeg har litt vakter på ambulanseflyet, men jeg har sluttet på helikopterbasen i 2022. Det nærmer seg vel nærmere 40 enn 30 år faktisk.
Per Håkon Solberg:Se det, ja. Har det vært gode år for deg?
Terje Strand:Ja, det har jo vært Jeg har jo ikke angret et sekund på at det var likt det ble. Jeg hadde vel ikke tenkt at jeg skulle bli akuttmedisiner. Det var litt tilfeldig at jeg begynte å studere medisinene, egentlig. Og at vikarerte litt på bære med sykehus på slutten av studietiden, ble interessert I akuttkarologi, og fikk etter at jeg var ferdig med militærtjenestene, et vikariat på katalogen på Ullevål. Vi hadde en utvekslingavtale for et halvt år av gangen med anestesilegenavdelingen. Og der ble jeg.
Per Håkon Solberg:Ikke sant. Så har vi også med oss Marius Rehn. Og du er operativ luftambullege I dag. Hvordan kjennes det ut å sitte I studioet nå sammen med disse menneskene som også sammen med deg? Dere har alle sammen satt et voldsomt stempel og et preg på tjenesten?
Marius Rehn:Jeg lurte og mangestjenesten I medisinsk perspektiv er veldig ung. Sånn at det er veldig motiverende å kunne sitte I samme rom som en grunder medisinsk gren innenfor å kutte den. Og det gjør man ydmyk. Fordi det arbeidet og det tjenesten som vi driver I dag, den er bygd på det arbeidet som er gjort av generasjonene før oss. Og den historien er det viktig at vi som jobber I dag er kjent med.
Per Håkon Solberg:Alle sammen så har dere satt dere preg på tjenesten gjennom mange år. Men før vi går I gang med samtalen om hvordan alle disse årene har vært, så vil jeg bare minne deg som lytter og nyhetsbrevet vårt som forteller om episodene vi publiserer I denne fagpodca, og som er helt gratis å abonnere på. Men for at du skal kunne få det I e-posten din, så trenger vi at du registrerer deg. Lege Jenssmo grunnla stiftelsen norskeluftambulanse I 1978. Som et konkret behov for bedre medisinsk hjelp I nødsituasjoner, særlig I avsideliggende og vanskelige tilgjengelige områder I Norge.
Per Håkon Solberg:Starten på Norsk Luftambulanse var preget av både idealisme og pragmatisme. Organisasjonen vokste raskt fra en visjon til en realitet. Og Bjørg, du var den aller første luftambullegen som Jens små ansatte. Og du begynte I tjenesten I 1981. Hvordan var det helt I starten å jobbe på et enkelt Bell 206 Jet Range Høy helikopter, som vi kjenner fra de første bildene, dette rød.
Per Håkon Solberg:Den rød bobla, som jeg nesten kaller det.
Bjørg Eilertsen:Ja. På Lørenskog ble det klart tyttebæret. Den var jo også like rødt, ja.
Per Håkon Solberg:Hvordan var de første dagene?
Bjørg Eilertsen:De første dagene Ja, hva skal jeg si? Jeg hadde jo tatt noen vakter på forhånd, så jeg visste jo egentlig hva jeg gikk til. Men det var jo mye som var Som man måtte gjøre Lage regler, for eksempel. Finne ut av hvordan teamwork skulle Hvordan det skulle være. Hvor mye vi trengte hverandre.
Bjørg Eilertsen:Dette her var jo et forsøk I Norge for Ja, for første gang, da. Og det Det var veldig mye som vi måtte forsøke oss frem på før vi liksom mister hvordan det skulle gjøres. Og det gjaldt jo egentlig mest medisinske. De som ble redningsmenn hadde tydeligvis jobbet veldig mye med ambulanse tidligere, og ambulanse på Lørenskog. Det var en ambassadør.
Terje Strand:De hadde ingen utdannelse. De hadde sertifikat. NETit. Men de hunger etter medisinsk kunnskap. Så veldig tidlig begynte jo vi med en form for undervisning for de som ville være med på det.
Per Håkon Solberg:Hva fikk du til å begynne? Hvorfor fikk du lyst til å jobbe sammen med igjen små på dette litt sånn gale, hvis du kan si det sånn, veldig spesielle prosjekter hans?
Bjørg Eilertsen:Nei, det husker jeg faktisk ikke. Men det er en ny utfordring. Det var vel akkurat det, tror jeg, som fristet meg noe nytt, veldig nytt, som vi kunne gjøre noe med. Og at jeg ble den første, det ble vel ganske tilfeldig. Men at jeg var jente.
Bjørg Eilertsen:Det ble Det var veldig ofte at man gikk til redningsmann, og spurte at han var doktor.
Per Håkon Solberg:Ikke sant.
Bjørg Eilertsen:Og det var vel bare jenter som har vært redningskvinne I hele luftambullangens tid, så vidt jeg vet.
Marius Rehn:Ja, det er flere kvinner som er det nå.
Bjørg Eilertsen:Som er det nå,
Per Håkon Solberg:Heldigvis, ikke nå?
Bjørg Eilertsen:Jo, det kan du si. Men som sagt, det og med at jeg da var kvinne I tillegg, det gjorde jo sitt til at ja, det var enda mer fremmedartet for de fleste. Vi var ikke populære til å begynne med. Og den motstanden vi møtte, den var både politisk og det som såret megmest, det var mine egne, altså anestesilegen leger.
Per Håkon Solberg:Ok. Hva var skepsisnemsa? Hva var det de var skeptiske I vår? Hva var det de gjorde?
Bjørg Eilertsen:De syntes det var luksuriøst. Dette her har vi ikke råd til. Man tenkte ikke lenger enn at behandlingen av pasienter begynte I motagelsen. That's it. Så det å starte opp der hvor pasienten nevnte foreløpig var forover eller var syk, det var helt ukjent, faktisk.
Bjørg Eilertsen:Og vi fikk veldig mye kjeft for at vi liksom hadde startet på forhånd med sånne ting. Å avlevere en pasient med sånne leger som da tok imot, det var ikke like greit.
Per Håkon Solberg:Nemlig.
Bjørg Eilertsen:Men det rettet seg jo veldig fort, egentlig, I og med at vi da hadde noen vellykkede både redning og startet behandling med hardt, såre mennesker. Etter hvert rettet det sammen. Det tok faktisk et par 3 år før kneika var overvunnet.
Per Håkon Solberg:Noen viktige stikkord for den første tiden var jo nettopp dette med midlertidig hangar, et leid helikopter og fast ansatt. Men heldigvis så ble det ansatt flere mennesker. Etter hvert I 1980, må du hjelpe deg Terje. I 1987 stemmer det, så tar Bjørg og ansetter deg.
Terje Strand:Ja, det ble ikke heltidsansatt, men Bjørg fungerte jo som sjeflege I Norskluftambul den gangen, og det skulle startes nye baser. Fra 1012088 så ble statens luftambulanse etablert, og staten tok et helt annet ansvar for luftambulanse I Norge. Da trengte jeg vel egentlig Bjørg litt hjelp, blant annet til å sørge for bemanning, altså vaktbikkje og så videre, blant annet disse nye basene. Jeg hadde jo hatt noen vakter fra tidlig I 1987. Jeg tror at det første vakter min var I pinsen det året på Domebos. Så fikk jeg den oppgaven, da, og var assisterende bedring.
Per Håkon Solberg:I starten ble det bestemt at anestesilegen skulle være en fast del av besetningen. Det var liksom I 1989 da du kom inn, Bjørg, og så økte den medisinske behandlingen utover 80-tallet. Og det gjorde at man kunne starte mer og mer med avansert behandling allerede ute på ulykkesstedet. Stedet. Hvordan var tjenesten da du kom inn, Terje?
Terje Strand:Jeg vet ikke om han har forandret seg så veldig I forhold til sånn som de som var anestesilegen, som var med fra den tidligere tiden før jeg begynte. Men det var vel fortsatt ikke helt anerkjent at det var sånn det skulle være. Norsk luftambulanse hadde vel sagt at de skulle anestesilegen om bord I helikoptererne, og det hadde Jens Moe vært med på å bestemme, selv om han ikke var det selv. Som sagt begynte jeg på anestesiavdelingen på Ullevål, hvor vi bemannet legeomansen I Oslo. Det var vel der jeg virkelig fikk smaken på akuttmedisin utenfor sykehus, og så effekten av det I enkelte situasjoner, å en spesialist på luftveishåndtering, etablering, eller reetablering av sirkulasjon, på hardt skadde og syke pasienter. Og I forhold til det, så er jo sånn som norskmedisinen er bygd opp, så er vi ikke noe tvil om at det er anestesilegen egne som er den rette personen til å ivareta det.
Per Håkon Solberg:Da du kom inn, så tok du med deg en, jeg vil gjerne at du forklarer litt, altså en lyst til å dra tjenesten enda videre, for du har gjennom alle dine 30 år stått for en kontinuerlig forbedring av luftambulansetjenesten. Hva er det dette arbeidet har bestått I? Hva er det du hadde lyst til å ta enda videre enn det som var da du
Terje Strand:Det var over et engasjement som ble veldig sterkt da jeg fikk lov til å begynne å arbeide I den tjenesten, og se de mulighetene som lå der. Og så var kampen helt over for både å få en anerkjennelse hos statlige myndigheter og inn I sykehussmiljøene at disse basene faktisk måtte bemannes med anestesiiger. Det var jo allmennpraktikere den gangen på enkelte baser, både på redningshelikopter og på luftambulbalanseraser. Så det var liksom noe som kanskje begynte å jobbe for, og få både fagmiljøer og andre til å forstå at det var faktisk nødvendig å sørge for en kompetent bemanning. Og ellers så er jo det som Bjørg beskriver med teamarbeidet I tjenesten noe som var, og hele tiden har vært veldig bra og veldig viktig.
Terje Strand:Altså, dette er ikke noe sånn solo-greie som vi doktor driver med. Det er et samspill mellom de 3 yrkesgruppene som er ombord, altså Pilot, treningssmannen og lege, og ikke minst de andre. For å utvikle den tjenesten, så må man også løfte de rundt seg. Et godt eksempel på det var det arbeidet som ble gjort I Akershus, og som var I full gang den gangen jeg begynte I forhold til å få en mer profesjonalisert ambulansetjenestenjeneste, som jo egentlig er en forutsetning av grunnpilaren I det akuttemedisinske miljøet, at den er på et nivå som kan håndtere det meste, og forstå når de trenger hjelp, og kanskje noe mer enn det den tjenesten kan tilby, nemlig løftansetjenesten.
Bjørg Eilertsen:Vi stod jo ikke helt alene, da.
Per Håkon Solberg:Fortell...
Bjørg Eilertsen:Samtidig som jeg begynte, så begynte det å Bare Stavanger en base. Heller de laget seg en base. Der kjempet anestesilegen en kamp som faktisk vekket stor oppstandelse, også I det politiske miljøet. De var veldig selvstendige, så de behøde liksom ikke oss til å fortelle de hva de skulle gjøre. Det kom automatisk.
Bjørg Eilertsen:Vi laget nye baser I Bergen, I Arendal, I Trondheim og ikke minst på Domsboss. Den ble etablert etter et stevne med skittere. De ønsket seg en base der. Den er jo litt spesiell, fordi den har ikke tilknytning til noe sykehus. Så når man hadde bakt på Dombåt, så var man der den uka.
Bjørg Eilertsen:Og gikk og hadde da bakt hele døgnet. Så det ble jo en team liten familie som bodde der sammen. Vi har veldig mange gode minner fra det. Da hadde vi muligheter for å dra til Innlandet, altså Tynset, til sykehus, eller ut mot kysten, Moddes, jeg nevnte nå som et tilfelle. Men det var jo flere sykehus, men det hadde jo Vi måtte fly langt, for hver gang vi skulle legge inn pasienter, ikke minst I Trondheim.
Bjørg Eilertsen:Det var Ingen av de sykehusene som nevnes her hadde muligheter, eller de hadde jo ikke tanker på Det er ikke bygget med tanke på at det skulle lande helikopteret. Så det er jo kommet I min tid at sånn som på Lillehammer, de var jo veldig sure fordi vi blirblitt opp litt sand og litt sånt noe, da. Til slutt måtte de jo lande langt unna sykehuset og bil opp til sykehuset. Men som sagt, saker og ting forandrer seg. Etter hvert har jo da helikopteruren er blitt større og vi blir enda mer sammen. Men nå har det jo tilrettelagt at det er litt landingsplasser og sånt nå for nettopp skikket til transport.
Terje Strand:Den prosessen som Jens og dere startet med, Bjørg, det var jo noe som tok mange år. Da jeg begynte med å gå vakre på Domboos, så var det fortsatt kommunerregger som nektet å rekvirere den tjenesten. Det var den lokale vaktsentralen som tok hånd om varsling, uten at det egentlig eksisterte noe fagkompetanse der. Og som du sier, I sykehusmiljøet, så var det fortsatt en ganske utbredt skepsis. Vi ble jo sett på som cowboyyer som gikk rundt I kjederress av en del av kollegaene inne på sykehusene.
Terje Strand:Og det har tatt sin tid, men det å få en anerkjennelse for det man drev med, og se på muligheter for å bedre pasientbehandling pre-hospit hospital. Altså, vi skrev jo en protokoll, Terje Dybvik, og jeg sammen med Petter Andreas Steen på Ullevål på pre-hospitalt Tromboolyse til hjerteinnfart. Og det var ikke uten videre lett å få gjennomført det prosjektet den gangen. Det ble etter hvert gjort I Trondheim, sentralt på Østlandet, så hadde de ikke noe særlig tro på dette her. Jeg tror vi fant 2 artikler, en fra Israel, eller en fra Tyskland, tror jeg, på at dette var gjort andre steder utenfor sykehus.
Terje Strand:Men det viste seg at det var en trygg behandling også å gi til pasienter som befant seg kanskje I hjemmet eller ute I naturen, hvis man gjorde rette undersøkelsen, og hadde den rette overvåkningen og utstyret for å gi behandlingen, da. Og det er jo et eksempel på sånn tidlig forskningsprosjekter for å bringe tjenesten videre.
Per Håkon Solberg:Marius, du sitter på sidelinjen her og vifter litt med hånda di. Hva tenker du, sånn, hvis jeg kan begynne I den retningen, så skal du få lov til å si hva du tenker på også, men når du hører litt om hvordan kobber-tilstanden var I starten, og hvor mye motstand man møtte, og til hvordan det er I dag. For mye av det som man kjempet for I gamle dager, for å si det sånn, det er en selvskreven del av tjenesten I dag.
Marius Rehn:Mange av disse tankene er selvskreven I dag, men samtidig så er det mange av utfordringene som Børge beskriver som vi fortsatt sliter med. Det er midlertidig basebygg og det er prorisoriske hangarer. Og det er store akuttsykehus I Norge som ikke har iPad. Og som heller ikke har infrastruktur for fornuftig drift av helikopter med manglende fugleanlegg. Sånn at den kampen for at vi skal være integrert av helsevesenet, den er på ingen måte over.
Marius Rehn:Sånn at dette er et kontinu som går både bakover I tid, men også framover I tid. Men det er klart, historien kjenner vi jo godt, fordi den er så kort. Vi har på en måte vært en del av den vi som jobber operativt I dag også. Men det er veldig viktig å minnes på at disse tingene ikke er en selvfølge. At vi er nødt til å levere veldig høy kvalitet hver eneste dag I tjenesten, for å fort tjene en plass I helsevesenet, sånn som det organiseres I dag.
Per Håkon Solberg:Og vi skal ikke så langt tilbake I tid, altså I 1988, så kan vi si at vi har et viktig vendepunkt I luftambulansetjenesten I Norge. Staten tar over fra at man driver det idealistisk, til at det nå blir et statlig drevet tjeneste. Fokuset vris over mye mot traumer og akutte tilstander øker. Utviklingen av traumehåndtering blir et viktig stikkord for det man begynner å jobbe med I starten av 1980-tallet. Hvor langt har vi kommet fra 1980 og fram til I dag I forhold til det fokuset man hadde da, og fram til nå? Vil dere si? Jeg ser på alle.
Bjørg Eilertsen:Ja, jeg må jo bare si hvor primitivt vi jobbet til å begynne med. Det var jo blant annet ikke kart. Og de kartene vi fikk tak I, de var helt ufullstendige. Jeg husker når vi startet Bergensbasen, det ligger jo et sted hvor det er mye fjell og fjord og diverse, men det stod jo ikke på de våre kart hvor da de store ledningeneingene, eller hvor de var. Så vi fløy jo veldig mye unødvendig, ikke bare I oppdragsøymen, for rett og slett å klarlegge hvor det var farlig, hvor det var litt dårlig vær, hvor disse kraftledningene gikk, så vi tegnet det inn på våre kart.
Bjørg Eilertsen:Og når jeg liksom var på storia og morra nå, på denne kongressen som de hadde I fjor, så ble jeg imponert over alle duppedene inne I helikopteret, blant annet dette her med kart. Vi satt jo faktisk med papirark og fløy etter det. Sånn begynte det, altså.
Terje Strand:Det har jo vært en enorm utvikling på veldig mange felt, og det er jo ikke bare utviklingen I luftambulstjenesten, men også I andre deler, ikke bare medisinen, forsåvidt heller. Hvis du ser på traumer. De første årene jeg jobbet, noen lurte på hva slags oppdrag rykker dere ut på, så pleide jeg å si at halvparten av det er skader, og den andre halvparten er akuttmenneskelig tilstander, rundt forfkter, mens halvparten av traumer var trafikkulykker, og det var til dels pasienter som satt fastklemt I ganske lang tid før man fikk de frigjort. Nå gjør jo moderne biler motorveier med midtheler og sånt at andelen trafikkulykker har gått betydelig ned, og det er ganske sjelden at pasienter blir sittende lenge fastklemt. Rekordminisk adstedsstid på en trafikkulykke er 6 timer.
Per Håkon Solberg:Det var riktignok en svær trail som hadde gått rundt. Men det er sjeldent I dag, og det skyldes jo nye teknikker for frigjøring, et bedre samarbeid mellom nødetaten, og at bilene er sikrere, og veiene er sikrere I dag enn de var før. Så har vi fått nytt utstyr som gjør at vi også kanskje kan gjøre bedre diagnostikk utenfor sykehus. Vi kan titte med ultralydapparat og se hvordan det står til på innsiden av pasientene. Det kunne vi ikke for noen år siden.
Terje Strand:Så er det jo en ting til som er helt påfallende. Det er jo samarbeid. Og politi, redningdeler, de samarbeidet yrker, de hadde ikke telefoni, ikke noe felles telefon Nei, det var ikke det. Slik at veldig mange av de øvelsene vi skulle sammen med politi, politi og frivillige og sånt, det ble ikke sånn som de hadde håpet, men nettopp fordi vi ikke kunne snakke sammen, rett og slett, på en måte. Så akkurat når vi fikk ordentlig telefoni, så hjalp jo det betraktelig.
Per Håkon Solberg:Men jeg tenker at når jeg har lest historien om hvordan luftambuljenesten har utviklet, så blir jeg litt overrasket over at man på 80-tallet innser at rask og riktig behandling de første minuttene og timene kunne være med å redde liv. Det var liksom det dere startet med på 90-tallet. Var det så overraskende at man så at når man var ute, så må man jobbe. Den investeringen man gjorde ute hos pasienten, det var livsviktig.
Terje Strand:Det burde ikke være så overraskende, for det var jo mange som snakket om det gol over hvor viktig det var å komme I gang med tidlig behandling, den gangen også. Men at det skulle være så vanskelig å få folk til å forstå, både kollegaer og, holdt på å si, ikke fagpersoner også, at det å bruke et helikopter for å få kompetansen ut, og for å nå pasientene på et mye tidligere tidspunkt, og få de raskt inn til sykehus, at det kunne noe for seg, det er jo ganske rart å tenke på I dag, at det kanskje ikke At man måtte kjempe så lenge for å få en anerkjennelse for det, da.
Bjørg Eilertsen:Men jeg må jo ta med tiden hvor gjenopplyning, det ble jo også noe veldig nytt.
Per Håkon Solberg:Det må du forklare nærmere. Hvorfor var det litt nytt?
Bjørg Eilertsen:Fordi, ja, det kan du spørre, hvorfor? Det skal jeg ikke gi noen definisjon på, men I alle fall begynte vi med å undervise folk, og skoleklasser, og ambulansemenneskene- menneskene, til å gjøre munn til munn, og hjertekompresjon. Det var noen som steelet og sa at vi kan jo ikke gjøre det. Da var vel Stavangerbasen den som var nærmest til de som fikk andedduk først. Gjennomoppskrift ble øvd på dukker som ga Hva skal jeg si?
Bjørg Eilertsen:Han ga fasiten I form av når du gjorde det riktig, og måtte øve deg på det også. Det har jo da blitt en tsami, kan man nesten kalle det. For alle skal jo gå gjennom et sånt kurs uansett om de da er kontorpersonell eller elev på en skole.
Per Håkon Solberg:Ja, I dag er det jo det man snakker om. Befolkningen må kunne det. Marius, hvordan vil du si at man har modernisert seg når du kom inn på 2000-tallet, så har luftambuljenestene I Norge gått inn I en ganske betydelig modernisering, med introdusere av de nye EC1-trettifem5-maskinen som vi fremdeles flyr med. Og så har vi fått en forbedring gjennom E1-en 100 og førtifem-en 145, er det vel den heter. Den litt større maskinen, som blant annet er på Bollønønsky, har dere begge maskinene?
Marius Rehn:Det har vi.
Per Håkon Solberg:Men den moderniseringen som kom på 2000-tallet I starten her, hvordan merket du den da du kom inn?
Marius Rehn:Generelt så har det vært en modernisering på alle fronter. Altså både fartsmessig, redningsteknisk og ikke sant, medisinsk. Luftambulanseedisin låner jo den akutte delen av en rekke spesialiteter. Så at når karologien utvikler seg, så må vi henge med I den utviklingen, sånn at vi gjør den akutte delen av karologien bra også utenfor sykehus. Og etter hvert som det dykker dypere inn I fagene, så ser man jo at det er flere og flere tilstander som man kan behandle, og som da blir mer og mer tidskritiske.
Marius Rehn:Altså innenfor nevrologien, så har vi jo sett det på hjerneslag. Inne på sykehusene nå, så er det en enorm trend at man beveger seg mot det som kalles for enda vaskerære teknikker, altså hvor man bruker kroppens eksisterende hulrom som type blodårer, som inngangsport for å kunne gjøre inngrep. Og da er det naturlig at vi fanger opp disse trendene også utenfor sykehus. Og da må vi begynne å bedrive helt annen type medisin nå, for eksempel med disse endovskulære teknikkene, enn det man gjorde tidligere. Sånn at man er nødt til å være endringsvillig både innenfor luftfart, innenfor redningsteknikk og medisin. Og det ser vi jo fra år til år fortsatt.
Bjørg Eilertsen:Det som var veldig viktig for oss, det var jo å prøve å lage regler som gjorde oss sikrere. Sikkerhet var veldig viktig. Og det må jo ikke sies at de ulykkene som vi dog galt hadde om måtte tåle, Det var jo kanskje for at sikkerheten ikke var god nok og at regelverket gjorde sitt til at vi oppførte oss mer som cowboys innimellom.
Terje Strand:Det har vært en enorm utvikling på mange områder. Noe av det kanskje mest positive som har skjedd, er utviklingen av nødmæjenesten. Altså at vi fikk AMK-sentral, at vi fikk profesjonalisert mottak og håndtering av nødmeldinger. Løft som har vært I ambulansetjenesten, de var jo til dels ufaglærte når luftambulansetjenesten startet, nå er det godt utdannet personell på høyskolenivå, hvor forhåpentligvis luftambulansetjenesten også har gitt sitt bidrag for å være med å løfte de kollegaene som jobber der. Og så har det vært den fly operative utviklingen, som gjør at vi på en trygg måte kan nå flere pasienter I dag enn vi kunne tidligere.
Terje Strand:Og så har jo det hatt sin pris. Når Bjørg engasjerte meg, da hadde vi et møte I etterkant av begravelsen til Øyvind, som var redningssmann på Domebås og omkom I havari der I 1987. Jeg har tenkt litt på det, for det er jo den tunge siden ved dette her, da, at man har mistet mistet 14 kollegaer, og en del av de har vært gode venner, nærvenner, I løpet av de årene jeg har jobbet I tjenesten. Og det har jo også gjort at man har hatt et veldig fokus på å øke sikkerheten, og at det er en mye tryggere tjeneste å jobbe I nå enn det var I 78. Det er jo helt sikkert.
Terje Strand:Vi har mer moderne helikopterktere, vi har mulighet for å fly på instrumenter. Så utviklingen flyoper, uten at man skal gå I detalj på alt det det innebærer, den har jo vært enorm fra jeg begynte I 87 til slik det er I dag. Og redningmennene rolle som flygerensassistent, selvstendig oppgave I å løse redningsoppdrag, og å være en god assistent for legene. Alle yrkesgruppene har jo utviklet seg. Vi har fått hjelpemidler som vi ikke hadde for en del år tilbake. Og det er jo en viktig oppgave I tiden som kommer og henger med I utviklingen, både kunnskap og usikkersmessig.
Per Håkon Solberg:Jeg tenker at Marius, hvis vi bare skal holde litt I den tråden som heter sikkerhet, som vi er inne på nå. Si litt om hvordan tre-kur er organisert på helikopter I dag. Fordi alle 3 som er med, har sine ansvarsområder, men det er et ganske finurlig samspill.
Marius Rehn:Ja, tre-ru-modellene som ble benyttet fra tiden vår Bur startet, den er jo egentlig identiske I dag. Hvor du har en pilot som har det lufte operative ansvaret. Og du har en redningsmann som har det redningsteknisk ansvaret. Og så har du en lege som har det medisinske ansvaret. Og underveis så har vi alle en lyderskip, altså en lederskap, så en follovsing, altså en fellesskapskapsfunksjon hvor vi skal ass hverandre på de ulike feltene.
Marius Rehn:Sånn at når vi flyr, så er det redningsmann og lege som skal støtte opp under piloten ledelse på det fly operative. Også tilsvarende på redningssteknikk og på medisin. Og så har vi også en V2-plikt, altså ikke en V2-ett, men en V2-plikt om å gi beskjed hvis vi er ukomfort med ulike aspekter med oppdragene hvor vi skal vinne sammen, og vi skal unngå å tape sammen. Sånn at det samspillet som er med de 3 som er I maskinen, det er veldig komplekst. Men også det som gjør at en plus en plus en er mer enn 3.
Per Håkon Solberg:Så det betyr I praksis at hvis du føler at det oppdraget dere skal på ikke helt er Du er ikke helt komfortabel. Med det dere skal gjøre, så har du mulighet til å si at dette er jeg litt usikker på?
Marius Rehn:Ja, jeg har ikke bare mulighet til, men en plikt til å gjøre det. Ja, det er noe vi skal diskutere. Og før vi reiser ut, så skal de tre aspektene være dekket. At det skal være luftoperivt forsvarlig, det skal være redningssteknisk gjennomførbart, og det skal være en medisinsk indikasjon for å kunne ta dette oppdraget. Og det er jo vurderinger som vi tar på OPS-rommet I det oppkallet går.
Marius Rehn:Og sikkerhetsmessig, som vi I dag også er veldig opptatt av, så er det svært viktig at det ikke blir en hvilepute, at vi har fått mye mer tekniske hjelpemidler. Altså, sikkerhetsarbeidet er kontinuerlig. Og vi er veldig opptatt av å huske tilbake på de kollegaene som vi har mista. At det er en del av den hverdagen vi lever med I dag. At de er like mye med oss på basene I dag, som det var på den tiden hvor de fløy selv.
Bjørg Eilertsen:Men dette med teamarbeid er jo veldig viktig. Og vi brer jo veldig gode venner,
Per Håkon Solberg:Man kommer veldig tett på hverandre når man burde bo sammen en uke, og det gjør dere vel ennå I dag, Marius.
Marius Rehn:De bor sammen mange dager I uka.
Bjørg Eilertsen:Dommåsbasen var jo den som krevde at vi bodde der en uke av gangen og var 100 prosent hele den uken. Men altså, det at du fikk lov til å være med å bestemme litt, når det gjaldt for eksempel det å skulle ta av til en fight, eller når vi underveis synes været ble så dårlig at vi skulle snu, det sto liksom alltid på piloten. Det gjorde jo det. Men etter hvert begynte vi å skjønne at det der, det kunne vi snakke om. Og jeg husker første gang, Per som har pilot, han snudde seg og sa: Nå, hvordan har du det, Bjørg?
Bjørg Eilertsen:Og jeg sa: Jeg er lik meg ikke. Da snur vi, sa Per. Og det er første gangen som jeg bevisst ble hørt på. Og da hadde jeg jo fløyget en god del, sånn at jeg visste jo når det var en dårlig vær, holdt jeg på å si. Jeg kjente jo det.
Terje Strand:Det er jo noe som det legges vekt på, så I forhold til at vi har disse kursene, CRM, altså om det heter Cruer eller cockpit, eller compen I Research Management. Det kan bety flere forskjellige ting, men det at man legger vekt på den kommunikasjonen I kruet, det var jo fordi man så at dette følte til At mangel på kommunikasjon førte til havier I Luftfarten. Det første CRM-kurset som vi var på, det var vel på SAS Flightag I 190, tror jeg, Bjørg. Det var vel begge 2. Men dette er noe som etter hvert har blitt adoptert av deler av helsevesenet også.
Terje Strand:Vi kjørte jo CRM-kurs under en sånn tilnærmetluftambulanse modell, personell på operasjonsstuer, på siden, på slutten av 90-tallet. Det har jo blitt vanligere og vanligere I andre settinger hvor man er nødt til å et godt samarbeid for å få et godt resultat. Og gjøre ting på en sikker måte.
Per Håkon Solberg:På 2000-tallet får virkelig luftambul en effektivisering og en modernisering. Mer teknisk og avansert utstyr tas I bruk, og man spesialiserer tjenesten mer og mer. Og det har vi ført til at vi har så mange avtaler som en av verdens beste og mest avanserte luftambulansejenester. Hva har disse årene fra 1978 og frem til I dag, og den utviklingen som har vært, hva har det å si for pasienten?
Terje Strand:Det har nok klart betydd at det er flere pasienter som overlever I dag enn de gjorde for 40 år siden. Men det er jo ikke bare luftambulansetjenesten, det er som sagt, det er ambulansetjenesten som kan gjøre mer. Og vi er I stand til å flytte pasienter I dag som egentlig ikke hadde noe behandlingstilbud. Vi kan jo fly pasienter som ligger på hjerte- og lungemaskin, altså Ekko. Å være med på den utviklingen, og kunne ta I bruk nytt utstyr, et samarbeid, spesielt med miljøet, inne på Rikshospitalet, for å etablere konsepter, for å gjøre den type transport. Det er noe av det morsomste jeg har vært med på I de årene jeg har jobbet I I tjenesten.
Terje Strand:Å se at det faktisk fungerer I praksis, og at det har avgjørende betydning for enkelte pasienter. Det har nok også vært med på å øke vår anerkjennelse inn I sykehusmiljøene. Det samarbeidet, ikke bare I vårt krok, men også med samarbeidspartnere innenhospit. Det har vært spennende, morsomt og vært frukter.
Marius Rehn:Luftambulansen har nok en stor effekt på individnivå, naturligvis, på enkelte pasienters overlevelse. Men den har også stor effekt på hvordan helsevesenet er organisert. Som Terje nevner dette med økende grad av sentralisering, økende grad av spesialisering, hvor luftamlang blir det en sentral del, eller det å sørge for at denne pasient logistikken går. Hvor vi er I stand til å flytte pasienter som er veldig, veldig syke. Og allikevel at de da kan overleve fram til en sentralisert behandling og et spesialisert sykehus.
Marius Rehn:Men også det at luftambul kan være bidragsyter til bosetningsmønstre I Norge, med at mennesker kan en spredt bosetning og likevel få tilgang til spesialisthelsetjenesten der vi bor, selv om det kan være et godt stykke til nærmeste sykehus. Sånn at vi har nok en funksjon I Norge som er større enn individet, men viktig på system og på nasjonsnivå.
Per Håkon Solberg:Du har jo vært I utlandet Marius og jobbet for London´s Air Ambulance. De regnes jo som de aller beste de også, til det de gjør. Internasjonalt, hvis du skal sammenligne Norge mot resten av Europa, hvor står vi hen? Hvor er tjenesten I dag I Norge?
Marius Rehn:Norge er som en av fra Europa med luftalarmmedisin, som ble nevnt fra Børge med de sentrale europeiske landene, som typ altblandet som har hatt luftalarmstjeneste. Så har vi blant de første. Og sånn sett så har vi hatt en lengre historie. Men det vi ser er at mange av tjenestene som har en betydelig kortere historie enn oss, de har kommet betydelig lengre enn oss på nær felt.
Marius Rehn:Og det er nok fordi at de har vært flinke til å se hva vi gjør bra, Og så har de skept de tingene vi ikke gjør bra. Og en av de store utfordringene som jeg ser I dagens luftambulansetjenesten, er at vi har en manglende sentralmedisinsk koordinering. Altså vi har leger som har ansatt I en rekke helseforetak, som gjør at vi ikke klarer å trekke det lasset på like god vei sammen. I tillegg så har vi betydelige utfordringer når det gjelder dokument, infrastruktur og forskning for eksempel. Som andre land har kommet veldig, veldig mye lengre enn oss. Sånn at jeg tror det er viktig at vi er ydmyke overfor den tjenesten vi har I dag I forhold til hvordan de andre tjenestene har kommet lenger I utlandet.
Terje Strand:Jeg hadde en visjon, ferdig For henne. Vi hadde en visjon da jeg var avdelingsleder. Jeg gikk ut av den stillingen for over 10 år siden, og ble klinikkeder I noen år. Men visjonen vår var at vi skulle drive verdens beste luftambullandsjeneste. Og det høres jo litt breialt og flosette ut, egentlig. At det kan man jo ikke si. Men tanken med det var jo at vi kunne aldri si at vi gjorde det. Altså visjonen er noe du skal strekke deg etter. Og det vil alltid være noe du kan lære av andre, enten andre tjenester som driver med det samme miljøet inne på sykehus. Altså, det er alltid et forbedringspotensiale, og da er den visjonen på en måte noe man skal strekke seg etter, men jeg var vel også enige om at den dagen noen sa at nå har vi oppfylt det, så får man finne på noe annet å gjøre. Så det er noe med det å lære av andre, lete etter forbedringsmuligheter, for de er alltid der. Vi kan alltid bli bedre på det meste.
Marius Rehn:Jeg tror det er viktig å denne ambisjonen, og ikke minst erkjenne det at komfort og vekst, det er ingen samme eksistens mellom de tingene. Og at for oss å kunne utvikle oss, så er vi nødt til å våge å jobbe hardt. Vi er nødt til å våge å ta litt tøffe valg. Vi må snu steiner, og vi må kanskje bryte en del av de etablerte sannheten som vi står ovenfor I dag, både organisatoriske og medisinsk.
Per Håkon Solberg:Bjørg, du er en pioner når det gjelder å være kvinne I et veldig mannsdominert yrke. Og jeg lurer litt på Marius, sånn som det er I dag. Hvor står kvinnens mulighet til å lykkes I luftambulansetjenesten og I den jobben man skal gjøre?
Marius Rehn:Vi har fortsatt ikke helt I mål på kvinnefordeling inn I vårt yrke. Altså, vi ser jo flere redningmennene som nå er kvinner. Det er veldig positivt. Og vi ser I ambulansetjenesten, så har kvinneandelen økt betydelig. Blant legene har vi flere og flere kvinner, men vi har fortsatt plass til betydelig flere.
Marius Rehn:Og ikke minst også på pilotsiden, sånn at dette er et arbeid som på ingen måte er fullført. Det ble startet av Deichmanurg, og av alle de andre pioner som gikk foran I den kvinnekampen. Men som på mange av de andre tingene innenfor luftom Langmedisin, alt fra vitenskap og sikkerhet, så er også kvinnekamp noe som ikke kommer av seg selv, og som vi er nødt til å fokus på hele tiden.
Per Håkon Solberg:Men er det en grunn til at det er få kvinner I denne yrkesgruppen?
Marius Rehn:Det burde egentlig ikke være det. Alle rollene som er I en løft- og balansegangstjeneste, mener jeg kan likeverdig bekles av både kvinner og menn, sånn at kjønn skal I utgangspunktet være irrelevant.
Bjørg Eilertsen:Når du snakker om leger da jeg begynte på sentralsykehus I Akershus, i 1956 så var det 10 prosent kvinner. De andre, 90 prosent, det var menn. Så jeg har jobbet I et mannsdominert samfunn, vil jeg kalle det. Hele veien. Så det var jo ikke noe spesielt det at jeg var kvinne for meg I hvert fall, når jeg begynte I luftambulambulansen, det tenkte jeg faktisk aldri på.
Per Håkon Solberg:Nemlig.
Bjørg Eilertsen:Så Men jeg kom jo inn I en, hva skal jeg si, tid hvor kvinnesak ble veldig aktuelt. Harlem Brundtlandland med abort-saken kom jo også akkurat I de årene. Og det ble jo rabalder av de store, og den kampen er jo ikke avsluttet på langt nær. Så det å kvinner komme med I den slags kamper, det betydde veldig mye.
Per Håkon Solberg:Prehospitital akuttmedisinen er et ganske sammensatt samspill av ulike aktører. Og fra at Jens etablerer luftambulansetjenesten, så har man I dag et veldig tett samarbeid mellom helikopterere I luften og AMK, legevakt og kommunehelsetjenesten, for eksempel, Terje?
Terje Strand:Ja, det har jo skjedd en utvikling på den fronten også, hvor man har blitt gode samarbeidspartnere, hvor oppdrag løses jo I dag av legevakt I samarbeid med ambulanse, hvor det for en del år tilbake ville helt vært et luftambulanseoppdrag. Så er vi, I enkle tilfeller, overflødige, fordi det ordnes på et annet nivå av kommunehelsetjenesten, av balansestjenesten, uten at vi trenger å bistå.
Per Håkon Solberg:Men er ikke det en styrke?
Terje Strand:Jo, jo.
Per Håkon Solberg:At du får på mange måter litt sånn, enkelt sagt, litt flere øyne som ser og hjelper til, og kan bidra I?
Terje Strand:Vi er nok mye flinkere I dag til å se hverandres styrker og muligheter også. Fra at man satt litt og kanskje så mest seg selv, og det man drev med, og ikke var like god på å se samarbeid, så har det vel vært en positiv utvikling på det feltet. Hvor blant annet det at vi nå har et samband hvor vi kan snakke sammen med hverandre innen helse, altså kommunehelsetjeneste, ambulanse, MK, Luftambulansetjenesten, og de andre nødetatene, altså politi og brann. Så, ja, det er et stort område, egentlig, som det har vært gjort store fremskritt på gjennom de årene jeg har jobbet med dette, I hvert fall.
Per Håkon Solberg:Og når du sier det du sier, Terje, så tenker jeg med en gang på de frivillige. For de er en veldig viktig og vesentlig del av det arbeidet. Dere 2, både du og Marius, har kanskje jobbet tett og mest med de opp igjennom I tjenesten. Hvor viktig har de vært for det når dere sitter som anestesilege I helikopteret, og så har dere denne ressursen på bakken?
Terje Strand:Det er jo en del situasjoner. Redningningsoppdrag, for eksempel, hvor de er gull verdt. Og det er absolutt noe vi må ta vare på, og kommer til å trenge I framtiden.
Marius Rehn:Den frivillig delen av redningsstjenesten Norge er helt unik. Og det er helt fantastisk å se det samspillet som kan foregå på en redningsaksjonen, når vi kombinerer både den profesjonelle og den frivillige delen av nedstenging. Og til sammen så utfyller hverandre på en veldig fin måte. Og ikke minst utviklingen som har skjedd på den profesjonelle siden har også vært på den frivillige siden. Altså det arbeidet de gjør, de teknikkene de bruker, kompetansen de har, har hatt en ekstremt rivende utvikling. Og det er veldig motiverende for oss som er I tjenestedag, å samarbeide med de.
Per Håkon Solberg:Et siste spørsmål mine venner: Jens Moe er dessverre ikke blant oss lenger. Men hva tror dere Jens Moe hadde sagt, hvis han hadde levd I dag og skulle beskrevet tjenesten, og det vi har på en måte fått til, Paldisoren, hva tror dere han hadde sagt?
Bjørg Eilertsen:Jeg vet ikke om han ville sagt noe. Han vil vel være like overrasket som det jeg er, med tanke på hva luftambul er I dag, kontra sånn som vi begynte med.
Terje Strand:Han hadde I hvert fall hatt grunn til å være stolt over det som kom I gang mye takket være han, og de andre som han hadde med seg på den tiden, da. Det var jo personer som bokstavelig tatt satset på det hus og Operret da? Ja,
Bjørg Eilertsen:de gjorde faktisk,
Terje Strand:for å komme I gang. Og når man ser hva det har til I dag, og det hvor akseptert og integrert den tjenesten etter hvert har blitt I norsk medisin, så hadde han vel hatt all grunn til å være stolt over det han dro I gang. Og hvordan det har utviklet seg.
Marius Rehn:Så hadde han nok opplevd en takknemlighet fra oss som jobber I tjeneste I dag. Vi hadde aldri hatt den plattformen vi har I dag, hvis det ikke hadde vært for at det var mennesker som våget å tenke nytt for NDLA siden.
Per Håkon Solberg:Tør dere å tenke høyt på: Hvor bør vi ta luftambulansetjenesten inn I fremtiden nå?
Terje Strand:Det er litt vanskelig å svare på. Man må jo følge med I utviklingen, og fortsatt lete etter områder hvor man kanskje kan bety noe. Det kan være ting som, muligheter som kommer I fremtiden, som vi ikke ser en gang I dag. Men man må være på hugget, og følge med I teknologisk og faglig utvikling. Forskning som jo Marius er en viktig del av hos oss. Det blir nok ikke noe mindre viktig I tiden framover, og at vi kan vokse på det, det håper jeg.
Marius Rehn:Jeg tror vi ser en tjeneste som er I økende grad vitenskapsbasert. I dag så er vi en veldig svak vitenskapelig tradisjon innenfor luftambulmedisin, men vi jobber med det. Vi tar store steg hvert år. Sånn at om noen år, så vil vi være bedre stilt enn det vi er I dag. Og så vil vi også være enda mer integrert I beredskapsarbeidet I Norge, som nasjon.
Marius Rehn:Vi har urolige tider. Det er krevende tider foran oss. Og luftomsorgen er en ekstremt sentral leverandør av beredskap I Norge. Både I normalt tid, men også i krisetider.
Per Håkon Solberg:Bjørg har lyst til å avslutte med et lite spørsmål til deg. Hvis du er I dag noen 80 år, hvis du skulle fått muligheten igjen, hvis jeg kunne skrudd klokka litt tilbake, men mer sånn aldersmessig, hadde du hatt lyst til å begynne å jobbe igjen?
Bjørg Eilertsen:Ja. Nei, det er Som sagt, utfordringer, det synes jeg er Det har jeg alltid svermet litt for. Forsøk meg på noen som virket nytt. Kanskje man kunne Ja, nei, jeg har syntes det var veldig greit å jobbe I luftambulambul. Jeg syntes det. Jeg syntes jeg fikk brukt meg selv, på en måte. En sak som ikke kom frem, heller som ikke har nevnt så mye, det er det at den som skal jobbe som lege I luftambulambul, den må være veldig selvstendig. Den må kunne ta avgjørelser, og ikke noen å støtte seg på, kan du si. Og derfor er den jo veldig ansvarsfullt å bære anestesil generelt, men enda mer I en luftambulposisjon.
Per Håkon Solberg:Det skremmer ikke deg det ansvaret. Det skremmer ikke fra hvis du skulle
Bjørg Eilertsen:Nei, altså det skremmer meg kanskje mer. Dette her har jeg faktisk gjort. Men jeg ser jo nå Det er ikke noe sånn kjekk avseri med det I det hele tatt. Du må ta de avgjørelsene og stå for de. Det var ikke like lett bestandig.
Per Håkon Solberg:Bjørg Terje Marius, 1000 takk for besøket og takk for at dere har delt av historien til Norsk Luftlamlagskl, som dere har vært en sentral del av. Skal bli spennende å se hvor vi går inn I fremtiden, men at vi fortsatt skal redde liv, det er vi jo helt sikkert.
Skapere og gjester
