Hvordan håndtere stress
Stress er en konstant følelsevenn for de som jobber I førstelinjen av redningsskjeden. Når liv står på spill, må hodet være kaldt. Men hvordan bevarer man roen I kaos? Denne episoden dukker ned I hvorfor stress oppstår. Og hvordan profesjonelle aktører kan håndtere det på en trygg og effektiv måte.
Per Håkon:Velkommen til Akuttjournalen. En fagpodca for deg som jobber I den privatehospitalet regjeringskvartalet, og som vil styrke både faglig trygghet og mental robusthet I møte med krevende situasjoner. I dag skal vi ta for oss et tema som angår alle som jobber under stress, nemlig stresshåndtering. Hvordan vi møter og håndterer stress I aktuelle situasjoner kan være avgjørende, ikke bare for utfallet av en innsats, men også for vår egen helse og trygghet på lang sikt. Med meg for å snakke om dette viktige temaet er 2 svært kompetente personer, Mari Granberg og Alinn Fin.
Per Håkon:Velkommen begge 2 til akuttjournalen.
Mari Granberg:Tusen takk for det.
Alvin Fyhn:Tusen takk for det, veldig hyggelig å være her.
Per Håkon:Mari, vi kan begynne litt med det. Du kombinerer erfaring fra ambulansetjenesten med faglig kompetanse innen stresspsykologi, og så jobber du i dag som coach og veileder for helsepersonell, og er opptatt av å gi verktøy for å håndtere både akutt og langvarig stress. Er det nok å gjøre om Dan?
Mari Granberg:Ja, det vil jeg si. Jeg har faktisk nok å henge fingrene i, så det er utrolig gøy det.
Per Håkon:Og Alvin, du er redningssmann I CHC Helikopterservice, bor og jobber i Tromsø og er med oss Jeg holder på å si fra stressless din hjemme i stua. Du har lang erfaring fra krevende redningsoppdrag, spesielt offshore, hvor du stadig må håndtere akutte situasjoner under ekstremt press. Noe vi blant annet har fått sett i TV-serien reddet på TV2, Men sett fra din egen praktiske erfaring, hvordan bevarer man roen å handle presist i kritiske øyeblikk?
Alvin Fyhn:Det er jo et veldig godt spørsmål, og det er ikke nødvendigvis alltid sånn at jeg klarer det heller. Når du sa kompetent i stad, så vet jeg ikke om jeg er så kompetent, men jeg har en del erfaring. Men både noen ganger å få det til, og noen ganger ikke å klage og håndtere stresset. Det er vanskelig å si, men det kan jeg si med stor sikkerhet. Det er viktigheten av å håndtere stress.
Alvin Fyhn:Både for egen sikkerhet I jobben, og ikke minst for å lykkes og gjøre en god og riktig jobb for egne av pasientene. Så får vi diskutere litt mer hvordan vi skal få dette til.
Per Håkon:I dag skal vi ta for oss 6 sentrale områder som påvirker hvordan vi håndterer stress I prøve å betale situasjoner. Men før vi går litt dypere inn I disse punktene, har jeg lyst til å spørre dere begge 2 litt generelt når vi snakker om stress. Snakker vi nok om det, eller er det litt stress å snakke om?
Mari Granberg:Ja, jeg mener kanskje at vi snakker litt for lite om det her. Og jeg mistenker at noe av årsaken til det er at det å kjenne på stress, For noen av oss blir forbundet med at vi ikke er gode nok eller at vi ikke harføre nok til å stå I rollen vår. Min erfaring er at vi ofte snakker om stress, først når vi trenger kollegastøtte eller en fortrolig samtale etter emosjonelt belastende oppdrag.
Per Håkon:Altså, litt for sent?
Mari Granberg:Rett og slett, litt for sent. Jeg synes faktisk det å åpne seg I sånne situasjoner når vi er på belastende oppdrag, selvfølgelig er kjempe viktig. Men det er ganske interessant at vi sjelden snakker om stress I hverdagen. Det er først når det drar seg til litt, at vi virkelig setter ord på dette med eget stress.
Per Håkon:Hva tenker du, Alvin?
Alvin Fyhn:Jeg kjenner meg igjen I det. Min erfaring er at tidlig I karrieren, da jeg var yngre og mindre erfaren, følte jeg det var mer tabu, og det var litt vanskeligere å snakke om. Men etter hvert som man holdt på lenge, og kanskje blir litt mer trygg på seg selv og det man gjør, så har det vært mye lettere å åpne seg om det. Så finnes det ulike typer av stress. Du har det stresset som påvirker denne flight or Flight-situasjonen.
Alvin Fyhn:Du blir redd I en situasjon, du vet ikke hva du skal gjøre rent faglig. Du håndterer ikke situasjonen, det er type stress, men så har du det emosjonelle I forhold til tøffe belastninger, altså opplevelser, vanskelige oppdrag med barn. Det du går med mer helsemessig stress I etterkant, det tror jeg kanskje er enda vanskeligere å snakke om. Det tar du med deg hjem, putter I ryggsekken og lukker den. Den er veldig viktig for å stå lenge I tjenesten og det bra med seg selv.
Alvin Fyhn:Så det er ulike typer stresset. Jeg må også si at I vår tjeneste, I redningshelikopterjenesten, har vi ganske mye fokus på det. Luftfart generelt har CM-begrepet, Cou Research Resage Management, som vi har et enormt høy fokus på, fordi det er så godt dokumentert, hvordan stress og dårlig kommunikasjon og samarbeid fører til ulykke. Det er ikke bare lovpålagt å jobbe med, men som vi har veldig fokus på. I min tjeneste føler jeg at vi snakker ganske mye om det.
Alvin Fyhn:Men da jeg kjørte bil, Namsos, var det mindre fokus på det.
Per Håkon:Hva er det stress gjør med oss? Hva er det det ikke gjør?
Alvin Fyhn:Mine første tanker er at det gjør meg et dårlig jobben min. Jeg klarer ikke å håndtere. Jeg føler meg veldig raskt utilstrekkelig. Samarbeidet med andre blir dårligere. Jeg kjenner veldig på at når jeg stresser så gjør jeg en mye dårligere jobb overfor pasienten.
Alvin Fyhn:Jeg husker min aller første pasienter jeg skulle heise I en bå en båt. Jeg var jo ny av Uærfaren, og hadde rimelig høy puls, og var ganske spent på det her. Han hadde flyskrekk. Han jobbet på en båt, fordi han kunne ikke jobbe på plattform. Det fortalte han meg, fordi han hadde flyskrekk.
Alvin Fyhn:Han Tord fly helikopter, og så skal jeg heise ham opp I et helikopter. Og det her var min aller første heisoppdrag. Og jeg var så stresset. Jeg hadde høyere pøl enn pasienten. Jeg svetta, og jeg husker jeg sto over I ham og skulle feste ham I båra og så svetten min bare dryppet ned på ham.
Alvin Fyhn:Jeg kjente bare på den følelsen av at jeg nå gjør en skikkelig dårlig jobb. Jeg skal være hans trygghet, jeg skal være roen som gjør at han føler seg trygg. Det gjorde jeg absolutt ikke, og det kjente jeg på. Så gir det meg dårlig følelse, og jeg tror det gjorde hele heisoperasjon mer usikker enn det skal være.
Per Håkon:Mari, hva er det som utløser stress?
Mari Granberg:Nnt pasientjournal opplever jo en rekke stressorer, da. Disse påvirker oss nok mer enn det vi tror, egentlig. Jeg synes jo det er ålreit å snakke litt om arbeidsrelaterte stressorer. De tingene vi gjør I jobben vår, og hvordan de skaper stress hos oss. Disse stressordene er jo for eksempel at vi transporterer eller behandler alvorlig skadet barn, at vi opplever vold eller trusler på jobb, eller at vi eksponeres for smitte.
Mari Granberg:Det er klart at det skaper mye stress hos oss. Men vi ser også at det er en del stressorer som ligger I det relasjonelle. Som for eksempel å mangle støtte fra ledere og kollegaer, eller at vi har dårlig kommunikasjon I organisasjonen, som også er ganske belastende for oss. Det er viktig at vi I større grad tar hensyn til den samlende effekten av alle disse stressordene, rett og slett fordi det har ganske stor slitasje på oss.
Per Håkon:Jeg spurte dere I sted om vi snakker nok om stress, selv om det er stress å snakke om. Men trenger vi mer åpenhet rundt dette temaet, tenker det?
Alvin Fyhn:Ja, absolutt.
Mari Granberg:Ja, helt enig med deg, Alvin. Jeg synes dette her er veldig viktig. Vi må jo være åpne om det, fordi det må være trygt å be om hjelp når stresset tar overhånd. Vi trenger å bli flinkere på å forstå vårt eget stress og andre sitt stress. Og den forståelsen av stress er jo helt sentral når vi diskuterer hva som bygger robusthet hos Nødas personell.
Mari Granberg:Altså ting som resiliens, selvregulering og mestringstro. Det er viktig at vi tilegner oss kunnskap, og at vi også snakker åpent om dette her. For
Alvin Fyhn:det første for det første utvikler den oss bedre. Bare det å akseptere at man blir stresset, tørre å åpne seg og snakke om det, tror jeg å en enorm effekt I seg selv med å dempe stresset. Det skaper en bevissthet. Jeg blir stresset, og jeg tør å snakke om det, og da gjør det meg utrolig mye roligere. Det er I hvert fall mine praktiske erfaring.
Mari Granberg:Absolutt. Og så er det veldig verdifullt å dele sånne informasjon, for du faktisk gjør teamet ditt litt bedre, hva. Man kan ta bedre vare på hverandre når man står ute I situasjoner, og man har en bedre forståelse på hvor ligger vi I løypa nå? Kanskje du trenger litt mer støtte akkurat da? Det er veldig fint å dele sånne ting, tenker jeg.
Per Håkon:Absolutt. Jeg lovet lytterne at vi skulle fokusere på spesielt 6 sentrale områder innen stresshåndtering. La oss begynne med den første. Skal vi kalle det grunnmuren? Det handler om realistiske øvelser og god opplæring som gir fagpersoner bedre forutsetninger for å kunne møte presset situasjoner med trygghet.
Per Håkon:Trening er med på å skape forutsigbarhet og redusere risikoen for overveldende stressreaksjoner. Hva slags type opplæring har hjulpet dere mest I reelle hendelser? Jeg har lyst til å begynne med deg, Alvin.
Alvin Fyhn:Jeg tror det er en kombinasjon av flere ting. Jeg sliter med å fremheve en enkel type trening som har hjulpet meg mer enn andre. Min erfaring er at jo mer faglig robust du er, jo mindre stresset blir du. Du føler deg tryggere. Bare det å troen på seg selv, og at dette håndterer deg, gjør jo enormt mye I en situasjon.
Alvin Fyhn:Det er snakk om den faglige kvaliteten. Så all utdanning og trening som gjør deg faglig robust, hjelper. Og så, jeg tror at når ting blir skarpt, fordi det er alltid forskjell på trening og skarpe situasjoner, så kommer stresset fort allikevel av ulike årsaker. Så det å trene realistiske scenarioer, altså scenario som du tenker er virkelighetsnært, og legge inn masse stressfaktorer, der målet er å vippe den litt av pinnen for å kjenne på stresset, og så øve på teknikker på å håndtere deg, det har jeg veldig god
Per Håkon:tro på.
Alvin Fyhn:Men da må man være enige om at det er formålet med treninga.
Per Håkon:Mari, du coacher folk. Hva slags opplæring gir du deg?
Mari Granberg:Det er jo mye av det Alvin snakker om der. Først og fremst å legge til rette for suksess. Det gjør vi ved å innhente de kunnskapene vi skal, og gjøre det grundig forarbeidet. Da fjerner vi en del stressfaktorer og en del uforutsigbarhet, for at vi vet vi har litt mer kontroll.
Per Håkon:Men du belikte deg jo frem Du jobber jo fremdeles I ambulansetjenesten, men altså etter 13 år så du et behov. Hva var det du trengte å bli bedre på? For trening trengte du å gjøre for din egen del for å klare å håndtere stress?
Mari Granberg:Jeg tror nok først og fremst ble jeg nysgjerrig på hvorfor vi gjør som vi gjør, og hvorfor vi er så ulike, og hvor ulikt vi er når vi kjenner på stress. Det var vel på en måte det som satte meg inn I den gata, samtidig som at det var også noen personlige prosesser som jeg gikk gjennom for noen år tilbake, som hadde mye å si for meg. Og som gjorde at dette må jeg lære mer om. Her må jeg vite mer. Og så ser jeg jo også, I forhold til dette med operativ psykologi, og hvordan ting egentlig henger sammen.
Mari Granberg:Og dette med coaching og mental trening. Her ser vi en del likhetstrekk. Og jeg tror det er et litt ukjent landskap for oss I nødetatene. Men et landskap som er fryktelig viktig å begynne å bevege seg inn på. Fordi her har vi så mye å lære oss så mange gode verktøy å ta I bruk.
Per Håkon:Hvordan kan man sørge for kontinuerlig kompetanseheving I en hektisk hverdag? Hvordan kan vi få dette inn, ta oss tid til å trene på de som kanskje kan møte oss der ute?
Mari Granberg:Jeg tenker det er et godt spørsmål og litt vanskelig å få til også. Men jeg tror at først og fremst er det viktig å skape en treningskultur I organisasjonen. At det skal føles faktisk trygt å prøve og feile når vi øver. Vi kan lage en kultur der vi klarer å utvikle en måte å styrke kompetansen på, via for eksempel dette med å evaluere oppdragene. Altså, gå gjennom oppdragene som vi har vært ute på, hvordan ble de løst?
Mari Granberg:Og at det er en kultur hvor det med konstruktive tilbakemeldinger faktisk verdsettes I større grad og settes pris på. Det tror jeg er viktig.
Per Håkon:Alvin, du var så vidt inne på det at stress som oppleves og utløses I skarpe oppdrag, er annerledes enn når man øver. Viktig er det at øvelsen nærmer seg virkeligheten? Hvordan skal vi klare å skape treningsscenarier som er så tett opp til virkeligheten som kan møte oss?
Alvin Fyhn:Det er krevende. Det krever mye ressurser. Jo mer virkelig let du skal gjøre det. Du trenger mennesker som figur, du trenger et apparat til å sminke, du trenger kanskje ekte blod, du trenger de og områdene du trener I. Så det krever både tid og ressurser I forhold til økonomi, og er selvfølgelig veldig vanskelig.
Alvin Fyhn:Men det som er enklere og mer angriperelig, fordi når man ikke har de ressursene, det er som Mari sier, at debriff, gode debriff og kulturen, gode kulturen I forbindelse med hvert eneste oppdrag, for de er viktig. Er kjempeviktig. Og så tror jeg, for å få dette til, må man først og fremst akseptere viktigheten. Hvis man klarer å få en aksept for at det med å trene stressmestring og bli bedre på det er veldig viktig, blir det også mye lettere å prioritere det.
Mari Granberg:Ja, da er det viktig at vi trener realistisk og virkelighetsnært, fordi da vil det bli lettere å hente inn det naturlige aktiveringsnivået som vi ville hatt ute på en reell hendelse. Når vi trener virkelighetsnært, får vi rett og slett muligheten til å øve på å være stresset. Det er ganske verdifullt, fordi vi får det første bedre kjennskap til vår egen aktivering. Og så tilrettelegger vi for mestring og mestringstro, og at vi kan øve på å bli litt mer psykologisk hardføre. Fordi vi får lov til å stå I stresset, ta beslutninger og finne de mestringsstrategiene som fungerer for oss.
Per Håkon:I kodiske situasjoner er det avgjørende å holde hodet kaldt, prioritere riktig og handle strukturerte. Det krever både mental forberedelse og evne til å regulere egne reaksjoner I øyeblikket. Hva skjer I kroppen når stresset virkelig kicker inn? Kanskje du flyr høyest av oss alle, og vod opplever til sterke. Hva skjer?
Per Håkon:Forklar og fortell.
Alvin Fyhn:Fysiologiske kroppen, det er sikkert Mari sier veldig mye mer om. Man kjenner at pulsen øker. Det er litt feight en Flight som slår til. Du puster fortere. Men I hodet får du en følelse Jeg kjenner litt på frykt.
Alvin Fyhn:Jeg blir litt redd. Jeg blir litt redd. Det kan handle om egen sikkerhet. Jeg føler seg trygge situasjon. Jeg blir redd for å gjøre feil.
Alvin Fyhn:Noe av det verste er at når jeg blir stresset, og kjenner at jeg blir stresset, så tipper det meg ekstra mye av pinnen. Følelsen av stresset gjør meg ytterligere stresset. Og det å klare å stoppe opp og ta seg inn før det får skalere, det er jo viktig. Da kommer man inn på konkrete teknikker, det kan vi gjøre et dypdykk I.
Mari Granberg:Jeg liker veldig godt at du faktisk sier det du sier, Alvin. Jeg syns det er veldig menneskelig å de reaksjonene, eller de opplevelsene. Og jeg kjenner meg igjen selv med den følelsen av at stresset er nesten litt overveldende.
Per Håkon:Vanskelig å håndtere. Det spiser er nesten opp.
Mari Granberg:Nå er det mye for meg.
Alvin Fyhn:Spise det opp.
Per Håkon:Det er
Alvin Fyhn:et godt ord. Spise det opp, det gjør det.
Per Håkon:Har du noen strategier for hvordan man skal klare å sentrere, fokusere, altså putte seg selv på riktig plass I hele dette kaos, slik at man skal håndtere det som utløses?
Mari Granberg:Jeg tenker først og fremst er det viktig å legge merke til at man er overaktivert, altså at man er ordentlig stresset. Og da handler det om det å lytte til kroppens signaler. Og så må vi jo gå litt konkret inn for å ta tilbake litt av den kontrollen, da. Sånn at vi slipper å kjenne litt på de følelsene som Alvin beskrev. Jeg synes jo at det er viktig å fokus på å puste og gjerne lære seg en pusteøvelse eller 2.
Mari Granberg:Det vi gjør, er at vi konkret går inn for å roe den sympatiske, altså den gasspedalenalen, og slippe den opp litt. Og det viktigste er at vi puster langsommere og dypere. Gjerne å lengre utpust enn innpust. Og hvis du vil, så er det veldig fint å finne effektiv pusteøvelse som funker for deg, fordi dette er jo fint I seg selv. Men det er også en mulighet som du får til å kunne flytte litt fokus over på den, og at du gjennomfører den når stresset begynner å føle sitt overveldende der og da.
Per Håkon:Mari, nå hører jeg at du er inne på dette med stressmestringsteknikk. De kan man jo lett ta med seg ute I felt også. Enkelte teknikker kan jo være med på å kontrollere både pust, korte mentale pauser og visualisering på forskjellige måter. Det handler ikke bare om å roe ned, men også holde kapasiteten tilgjengelig under press, tenker jeg. Fortell mer Mari, hvilke teknikker bruker du selv ute I felt?
Mari Granberg:Jeg er veldig fan av pusteøvelser, så jeg bruker jo det.
Per Håkon:Hvordan fungerer det? Praktiske eksempel.
Mari Granberg:Ja, for eksempel på vei ut til et oppdrag. Jeg kjenner at stresset kommer, tar meg selv I det, og på en måte prøver å nullstille litt. Og da er det typisk at jeg kjører en pusteøvelse som jeg liker veldig godt. Den kalles å puste I firkant, rett og slett.
Per Håkon:Kan vi prøve den?
Mari Granberg:Ja, det kan vi gjøre.
Per Håkon:Er det mye ammer? Ja,
Mari Granberg:ja, ja. Vi sitter godt I ambulansen på vei ut og er litt stressa. Og så tar vi bare og lukker øynene bare I noen sekunder. Så skal vi bare konsentrere oss kun om dette akkurat nå. Alt det andre forventer litt I alle.
Mari Granberg:Så starter vi øvelsen med at du bare puster inn gjennom nesen I 4 sekunder. Så holder du pusten I 4 sekunder. Så puster du ut gjennom munnen I 4 sekunder.
Per Håkon:Jeg tok nesa igjen nå. Det var litt rask.
Mari Granberg:Det går fint. Og så går jeg litt. Det går litt raskt I sving med meg også. Men når du har pusset ut gjennom munnen, skal du holde pusten igjen I 4 sekunder. Dette gjør jeg så mange ganger jeg føler har behov for.
Mari Granberg:Gjerne så klarer jeg å kjenne på en større ro bare etter 2 eller 3 runder med dette.
Per Håkon:Altså, jeg hører jo bare sånn I det lille studio vi har nå også. I det øyeblikket du stopper, så trekker du inn pusten og holder den. Den roen som umiddelbart skapes. Er det den vi er ute etter?
Mari Granberg:Ja, det er klart at det å puste dypere og langsommere, er jo en måte å senke den aktiveringen som vi har snakket om. At vi spesielt utpu er viktig for å stimulere vagsnæringen vår, som er sentrale I den hvil delen av nervesystemet, I den sjylapatiske delen av nervesystemet. Det er jo helt konkret det vi gjør. Men jeg tror det fokuset om at dette er det jeg skal gjøre nå, og kun det at det flyttes over dit, det tror jeg også er veldig gunstig når det er veldig mye for oss på en gang.
Per Håkon:Puste dere sånn I helikop til Alvin?
Alvin Fyhn:Ja, jeg kjenner meg igjen I der. Det sa litt gøy når vi gjorde den øvelsen sammen nå. Der var det podcastpulsen min på 120 liter1 til 80. Altså bare noen da vi gjorde denne øvelsenselen.
Per Håkon:Nå er
Alvin Fyhn:helt hvilepøl. Så det funker jeg. Det er ikke naturlig å gjøre.
Per Håkon:Hva kalte du det bare I, Pu I firkant? Puste I firkant. Puste I firkant. Det er teknikk. Det finnes flere teknikker som man kan ta med.
Per Håkon:Alvin, da jeg pratet med deg for en del måneder siden, og utfordret deg litt på et tema som kunne være aktuell for podcast, så var stress det du fortalte meg. Men så sa du også at I helikopteret bruker dere øynene en del til å kommunisere med, for det er jo mye støy, og så ser dere litt på hverandre, og så bruker dere blikket til å signalisere at nå er kanskje en kollega med på å dra opp stresset litt gjennom det man sier eller det man gjør. Jeg vil ikke, fortell, utdype litt mer.
Alvin Fyhn:Ja, vi gjør det. Det har mye med måten vi jobber på, og det er ikke komsystemet, og det skjer mange ting samtidig. Pilotene snakker kanskje med flykontrollen. Er ikke alltid vi har muligheten til å snakke, og når du snakker på et radiosystem, føler du ikke alltid at du får sagt akkurat det du vil. Så vi bruker veldig mye av den øyekontakten.
Alvin Fyhn:Når jeg merker at en kollega er litt stresset og litt jaget opp, og det kan være en tidsmødd. Noen er på bakken og er tydelig hardt skadd. Vi vil veldig raskt frem, men det er farlig å stresse det opptak og bli stresset. Det er så viktig for sikkerheten å holde I roen. Så prøver jeg jeg å legge hånda på skulderen, få blikkkontakten, og så gjør jeg en stille pusteøvelse.
Alvin Fyhn:På en måte litt som det vi snakket om. Da viser jeg tydelig med kroppen min at å bruke hendene min I dag, nå trekker vi pusten godt inn. Da hever jeg brystpasta og løfter armen visuelt. Så gjør jeg et tydelig, lang, rolig utpust. Det synes jeg funker veldig bra.
Alvin Fyhn:Ofte ser du fort litt roligere. Da smiler de litt, for da skjønner de at nå er I ferd med å bli trukket opp. Nå har vi lo igjen. Så er det tommel opp, og så kan vi fortsette. Jeg har også brukt fallskjerm- instruktører, både sivilt og militær I mange år.
Alvin Fyhn:Jeg brukte på flere fallskjermelever. De opplever ganske mye stress. Noen tror de skal dø før sitt første hopp. Og der går jeg med Det er ikke sant. Når du sitter I flyet og ser at de begynner å forsvinne, de begynner liksom å dette vil de ikke.
Alvin Fyhn:De vil det, men de vil det ikke. Bare legge armen rundt dem, få blikkkontakten, det her er vi sammen om, nå puster vi. Så ser du at så mye stress forsvinner ved det kroppen. Så det er gode erfaring.
Per Håkon:Er det viktig å kombinere et lite smil oppi det? Bare det å smile, tar ned
Alvin Fyhn:stresset? Ja, liten tvil.
Mari Granberg:Jeg synes det er veldig kult hvordan dere gjør dette med å liksom Det du gjør er at man speiler jo hverandre. Vi mennesker speiler hverandre, vi har speilroner, og vi leser hverandre I mye større grad enn det vi tror. Så å gå inn med en sånn strategi er jo fantastisk kult, og skaper ro på den måten der det er stilig.
Per Håkon:Kan disse teknikkene læres på forhånd, eller er det gjennom erfaring de kommer?
Mari Granberg:Jeg tenker sånn som den teknikken jeg beskrev I sted, så er ikke dette noe vi må øve på I veldig stor grad. Og jeg tror heller ikke at vi trenger å være erfarne for å bli gode på å bruke disse små verktøyene. For eksempel verktøyene som Alvin beskrev, også, må rett og slett speile hverandre litt.
Alvin Fyhn:Det er enig. Jeg tror det er viktig å trene på det, for å bli veldig bevisst på det, sånn at vi faktisk henter det frem. Jeg tror det som kommer med erfaring, det er jo aksepten av at nå blir jeg stresset. Det å kjenne at du blir stresset, og klare å slippe foten av gasspedalenalene, og gå inn og gjøre noe med det. For min del har det kommet med erfaring.
Alvin Fyhn:Jeg hadde ikke det de første årene, på samme måte som jeg har I dag. Jeg kjente ikke like tydelig selv at jeg var I ferd med å bli stresset. Så bruken av teknikkene tror jeg kanskje handler om en kombinasjon av erfaring, og det vi snakket om tidligere. Åpenhet, at vi snakker om det her. Da blir det lettere å ta dem frem.
Alvin Fyhn:Vi
Per Håkon:er litt inne på det som egentlig står som fjerdepunkt I manuset mitt her. Kommunikasjon og teamsamarbeid. Men tydelig kommunikasjon og godt samspill er, som vi er inne på, veldig avgjørende for effektiviteten I innsatsen som vi gjør. Hvordan påvirker stress kommunikasjonen mellom oss når vi jobber som et team?
Mari Granberg:Jeg tenker jo at det høye aktiveringnivået som vi har ute på oppdrag, medfører at vi kanskje kan få en redusert evne til å tolke, forstå og huske samtaler og beskjeder som blir gitt I øyeblikket. Da risikerer vi rett og slett å prestere dårligere, eller å misforstå hverandre eller gjøre feil, som er forårsaket at det er kommunikasjonsproblemer innad I teamet.
Alvin Fyhn:Ja, helt klart. Jeg kjenner meg veldig enig I det, og For min egen del, så har jeg erfart at når det koker litt, så påvirker det kommunikasjon som regel negativt. Men det er et godt team klare å ta deg inn, og klare å berolige I dag. Jeg merker selv når jeg føler frykt, eller kjenner på det stresset I en krevende situasjon, særlig hvis jeg står litt alene I det, så kommuniserer jeg dårlig ut. Jeg kan begynne å bruke Jeg kan si noe jeg ikke burde si, altså bruke banneord, som garantert vil påvirke andre negativt.
Alvin Fyhn:De merker at jeg er stresset.
Per Håkon:Er det ord som utløses av stress av situasjonen? Ja,
Alvin Fyhn:uten tvil. Fordi det koker I meg. Jeg mister besigelsen, jeg mister hodet litt. I kombinasjon av situasjonene jeg står I, og kanskje ting som blir sagt til meg.
Per Håkon:Hvordan løser vi det, Alvin, når du svikter teamet med den måten du er på?
Alvin Fyhn:Jeg har et helt konkret eksempel som de godt kan ta, og det er vel episode 6 I første sesongen Ed. Det er et av de mest krevende oppdragene jeg har hatt. Vi hadde hentet folkred, folk fra en båt, et stort lasteskip. Noen dager senere er det på vei mot land, og vi skal rett og slett redde båten, eller redde naturen fra den store, rolige katastrofe. Det hadde vært en kjempelang dag.
Alvin Fyhn:Det var mye fram og tilbake. Vi hadde jobbet, så vi var rett og slett litt sliten. Veret begynte å dra seg til, begynte å bli mørkt. Det var rett og slett bare en ekstremt krevende situasjon. Jeg skulle heise 4 personer nå utstyr ned på denne måten for å skulle etablere slep til Kystverket.
Alvin Fyhn:Det ble mer og mer krevende. Det var noen av de jeg helst ned, eller særlig en, som absolutt ikke burde vært der. Han var ikke skikket til å være I de forholdene. Så jeg fikk ikke den hjelpen. Det ble rett og slett for mye for meg.
Alvin Fyhn:Jeg måtte ta meg av ham, det var en krevende, farlig eller seabel situasjon, og det begynte å koke. Også begynner også kroet å bli litt stresset, fordi forholdene blir så krevende. Det har blitt mørkt, det kommer en kraftig snøbygger inn. Når du kjører med bil inn I snøbygget på langlysene, så blir du blendet. Og det skjer jo nå for piloten.
Alvin Fyhn:Så de begynner å bli tydelig på at vi må dra herfra. Du må komme opp. Så har jeg behov for å avslutte jobben der nede og sikre meg på en slik måte at den utøysingen blir sikker. Og det tar litt tid. De begynner å mase.
Alvin Fyhn:Alven kan jo høre oss, vi må videre. Da er det sånn: Skal jeg stoppe opp og snakke? Jeg må stoppe opp og trykke på en knapp på radioen for å snakke, eller skal jeg bare jobbe og gjøre meg ferdig? Jeg valgte det der, og det var feil. Jeg valgte å ikke kommunisere, men å prøve å spare noen sekunder med å jobbe raskere.
Alvin Fyhn:Men det gjør teamet usikkert, for de vet siden de har radiokontakt med meg. Og det blir jo de litt stresset. Så hører jeg jeg måten de snakker på at de begynner å bli stresset, og de på en måte, I mitt hode, mas litt. Og jeg gjør så godt jeg kan. Da kom det litt til Når jeg endelig sa noe, var det sånn: Ja, jeg jobber så fort jeg kan, for Jeg ble litt irritert, som om jeg ikke prøvde å gjøre jobben min.
Per Håkon:Kan du ikke forstå, ikke sant? Ja, ikke sant.
Alvin Fyhn:Jeg fikk den. Men de manglet jo bare et svar. De ville bare høre at de var klar om 10 sekunder eller 20 sekunder. Hadde jeg sagt det, hadde det ikke blitt samme stresset situasjon. Men når jeg mistet hodet og ble litt irritert og sint, så sier Reseptøren: Det går bra, havvind.
Alvin Fyhn:Det er jo helt fint. Bare gjør det du må. Han var veldig rolig. De skjønte at vi hadde kontakt med ham, han er på gang. Og så klarte de bare.
Alvin Fyhn:Da kjente jeg selv: For n idi, jeg. Puste! Da stopper jeg opp, og så trakk jeg pusten dypt.
Per Håkon:Hadde reaksjonen fra kollegaene vært den der: Alvin, hvorfor?
Alvin Fyhn:Alvin, ikke bruk det ordet. Hvis de hadde slengt tilbake, kunne de tippe. Men de bare var rolig, spilte meg god, tok ned stresset mitt, og så snakket vi godt ut om det etterpå. Vi hadde en teknisk Demdrift der vi gikk gjennom alt det tekniske på hva vi kunne lære og erfare. Og så hadde vi litt den emosjonelle, eller der vi snakket om det med samarbeidet.
Alvin Fyhn:Jeg la meg langflat for språkbruk, men vi fikk snakket ut om det, og så var det kjempegod stemning etterpå.
Per Håkon:Vi skulle tro, nesten dette var recsert, Alvin, at du nå kommer inn på det med debrief og refleksjoner, for det er det som står som punkt 5 her. For debrief er jo det rommet som gir oss muligheten til å bearbeide inntrykkene våre. Hva kjenner en god debbriff?
Mari Granberg:Jeg må jo si at jeg har lite erfaring med debbriing, fordi jeg tror jeg kan telle på hånd, hvor mange jeg har vært med på. Selvfølgelig trekker man noen erfaringer fra dem. Og det jeg tenker kjennetegnet, dette med gode debriefringer, er jo samtaler der man klarer å skape en trygg atmosfære først og fremst. Og man skaper et slags fellesskap innad I den gruppen. Det tror jeg er veldig viktig.
Mari Granberg:Og så tror jeg også at det er viktig med struktur når man kjører en debiff, og skal en god, god DRiff. Og at man har leder for den debriefingen som er trent I å koordinere dette, og vet hvordan dette skal foregå.
Per Håkon:Hva kjennetegner debriene I SE?
Alvin Fyhn:Ja, debbri jo absolutt alt. Hvert eneste treningsoppdrag og hvert eneste skarpoppdrag. Det er litt interessant med det sier, Mari. Det var også litt min opplevelse da jeg kom inn I ambulansetjenesten. Jeg kommer fra Forsvaret, De siste 6 årene jobbet jeg I Helsing egen kommando, spesialkommando.
Alvin Fyhn:Der er det en ekstremt god kultur for det I bedriften. Det er bønn åpne, ærlige tilbakemeldinger. Vi hadde en kultur for å si ting akkurat som det var. Det krever mottakeren, at man ikke tar ting for mye personlig, men klarer å skille på sak og person. Det vi sa, er at en knallhard, men godt ment tilbakemelding, altså si noe som er ordentlig ubehagelig å høre hvis du har gjort en dårlig jobb, men den er gitt til beste mening, det er kjærlighet.
Alvin Fyhn:Fordi det er vanskelig å gjøre det. Er å gi en liten kjip tilbakemelding I noe som du vet noen kan føle seg støtte av. Derfor krever det ekstra mye å gjøre det. Det er det mye kjærlighet til. Den kom fra kulturen til Amulansetjenesten, sånn for meg da overgangen fra det militære til det sivile.
Alvin Fyhn:Jeg følte at det ikke var rom for å gi en eneste tilbakemelding. Jeg ble litt sånn Jeg ble veldig usikker, faktisk. Jeg prøvde noen ganger å gi litt tilbakemelding, og merket at det ikke ble godt tatt imot. Da ble det samarbeidetsproblemene.
Per Håkon:Så jeg
Alvin Fyhn:lærte meg å holde kjeft, og det syntes jeg var veldig synd. Jeg følte at det hindrer utvikling. Jeg ville som lærling lenger om å betale tilbakemeldinger. Jeg hadde en makke som også hadde militær bakgrunn. Vi hadde litt åpen og heller diskusjon.
Alvin Fyhn:Men da jeg kjørte med andre, så var det sånn: Jeg fikk liksom ingenting. Jeg tenkte: Jeg har ikke gjort en god jobb, hvorfor sier jeg det ikke? Det gjorde meg usikker. I helikopterjenesten, veldig god kultur. Det er en del av CRM-konseptet vårt.
Alvin Fyhn:Vi er pålagt å de-bri. Vi trener på å gode de-brifer. Vi har fokus på hvordan bli bedre, gi hverandre tilbakemeldinger og deb. Vi skiller veldig på den tekniske debiffene, gjennomgangen og det med relasjonsamarbeid. Så kan vi ved behov den emosjonelle debri som går på følelser av hvis du har vært på et oppdrag som har påvirket tøft, og som kanskje kan ta nattesøvnen din.
Mari Granberg:Jeg tenker det er viktig å nevne at dette med debiffing. I ambulansetjenesten er jo I hvert fall jeg vant med at det kjøres, vi kaller det tekniske gjennomganger. Det er jo egentlig den tekniske debiffingen. Og de kommer nok mye oftere enn den emosjonelle debriingen, eller den psykologiske debriingen som skal komme I etterkant. Den kommer litt mer sjeldent.
Per Håkon:Ja, for det er jo viktig å få snakke om det man har fått oppleve, vært igjennom og det man har stått I og de følelsene man har. Men jeg tenker samtidig: Hvem er den riktige personen å snakke med?
Mari Granberg:Det er et godt spørsmål. Jeg tenker at det er avhengig av person til person. Det viktigste er at vi snakker med noen. Når vi har det vanskelig å kjenne på ting etter oppdrag, så er det viktig at vi snakker med noen. Om det er en kollega du har, eller om det er samboeren din, snakk med han eller hun så lenge du overholder taushetsplikten din, selvfølgelig.
Mari Granberg:Og hvis det ikke funker, ja, så må vi snakke med noen flere. Det er liksom det jeg pleier å si. Og da kan vi for eksempel snakke med kollegastøtte og ta I bruk kollegastøtteordninger, eller at vi snakker med sjefen våre, eller ta kontakt med fastlege, eller her er vi så forskjellig. Vi er nødt til å gjøre det som funker for oss. Og så vil jeg også si at vi som jobber med dette her, har et ansvar for å passe på hverandre.
Mari Granberg:Vi er nødt til å snakke med hverandre, og vi er nødt til å sjekke innom og ta grep når vi ser at en kollega ikke klarer å oppsøke hjelp, eller at han eller hun ikke får den hjelpen de trenger. Det er også fryktelig viktig.
Alvin Fyhn:Ja, veldig viktig. Det er støttet fullt ut. Jeg tror hvem du skal snakke med, er også veldig situasjonsavhengig. Hvilken hendelser, hva er det snakk om? Jeg har selv erfart at etter noen vil jeg snakke med en kollega, en annen redningsmann, som kan forstå og relatere seg til situasjonen.
Alvin Fyhn:Hvis jeg snakker med en terapeut eller en psykolog, så vet jeg at de er gode på det faget, og kan mange teknikker og kan lytte. Men når du ikke føler det er forstått, han bare forstår ikke situasjonen, kan ikke relatere seg til det, så kan det fort bli en følelse av tomhet. Mens en annen gang vil jeg absolutt ikke snakke med kollegaer om det. Det er kanskje helt andre behov, avhengig av situasjon, avhengig av hva jeg kjenner på. Så vi har eventuelt I selskapet vårt jobbet fram en parallell ordning.
Alvin Fyhn:Vi har en kollegastøtteordning som er kollega, og så snakker vi også litt om at hvis det ikke er den kollegaene du vil snakke med, så er det også lov å ringe andre kollegaer, og folk stille opp. Men så har vi også den profesjonelle, altså at vi kan til et helt eksternt bly, og en tidligere politiime eller en psykolog som driver med dette på fulltid, At vi kan ta kontakt med de, og så kan jeg helt utenom selskap- og jeg snakke med de. Det å muligheten og det tilbudet, tror jeg er viktig.
Mari Granberg:Det er viktige poeng du har der, for kanskje kan det oppleves som for nært. Jeg har jo hørt flere kollegaer som sier at jeg har ikke nødvendigvis lyst til å snakke med den og den personen I kollegasrettordningen. Og det handler jo ikke om at vi vi ikke liker hverandre. Men jeg tror det handler om at det blir litt for nært. Og noen ganger kan det bli litt for perifert, som Alvin sier, det å gå til en terapeut som egentlig ikke forstår noe av hva du jobber med, og hva hverdagen går ut på, og hva du egentlig har stått I.
Mari Granberg:Så jeg kjenner meg veldig igjen I det. Og jeg kjenner meg igjen I det også I forhold til coaching, at det er mange av kundene mine som sier at du forstår hva jeg holder på med. Du har stått I de samme situasjonene. Det tror jeg er viktig at vi må en aksept der, om at vi trenger å snakke med forskjellige mennesker om forskjellige ting.
Per Håkon:Vi har kommet til det siste punktet. Det dere sier tar oss inn I det siste vi skal snakke om. Det å bygge kultur der stress anerkjennes og håndteres aktivt, som vi har vært inne på. Det er avgjørende for både helse og presentasjon. Du nevnte så vidt, Alvin, at I Forsvaret er det en god kultur for det.
Per Håkon:I ambulansetjenesten var det ikke en god kultur. Hvordan bygger vi en åpen kultur for å kunne snakke om stress, tenker jeg da?
Alvin Fyhn:Det er sikkert flere før og til mål der. Leder og organisasjonen kan sikkert legge opp til å dette som tema, og sette det på dagsordenen. Men jeg tror kanskje det viktigste er å gå foran med som et godt eksempel. I stedet for å være så opptatt av å gi tilbakemelding, kanskje heller starte med å be om tilbakemelding, altså prøve å gjøre det selv litt sårbar. Hvis jeg har en dårlig følelse etter et oppdrag, om det å være noe teknisk eller emosjonelt, det at jeg åpner meg opp og bruker meg selv som eksempel og ser at Vet du hva dette her, her følte jeg at jeg gjorde en skikkelig dårlig jobb.
Alvin Fyhn:Jeg trenger tilbakemelding på hvordan jeg kunne gjort dette bedre. Jeg følte at jeg kommunisert dårlig. Hva kunne jeg gjort bedre? Da inviterer du til tilbakemeldinger, og da blir det mye lettere å gi det. Da blir det kanskje lettere for andre å ta opp ting de har på hjertet.
Alvin Fyhn:Sånn kan I det små, som enkeltpersoner, begynne å bygge opp en kultur.
Per Håkon:Men akkurat det som du er inne på nå, det er litt skummelt. Det å åpne seg og gjøre seg tilgjengelig for litt Ja, du sier, skyte du deg. Si egentlig hva du vil. Og så skal det samtidig mottas I kjærlighet.
Mari Granberg:Det er ikke lett.
Alvin Fyhn:Nei, det er ikke lett. Det er kjempevanskelig. Og det er derfor uttrykket at en kanal har tøft tilbakemelding. Det er kjærlighet, fordi det kreves så utrolig mye. Så krever det så mye av mottaker og ikke ta det til seg som en negativ ting, men som en godt ment ting.
Alvin Fyhn:Der tror jeg kanskje, kjenner jeg selv og fra andre, at det er der jeg kanskje må jobbe mest med meg selv. Og ikke ta det som en positiv greie. Han sier det her fordi han ønsker at jeg skal bli bedre. Men det er vanskelig. Det er veldig vanskelig.
Alvin Fyhn:Jeg merker at det har min alder og erfaring å gjøre. Jeg kan gjøre det mye lettere I dag enn det jeg kunne for 15-tjue år siden.
Mari Granberg:Jeg kjenner meg igjen, Alvin. Absolutt. Jeg tror det kommer litt moro å være den som går litt foran og sier at du er ikke ferdig utlært. Jeg er ikke perfekt. Jeg har mine dager der ting ikke er helt supert, og jeg kjenner på stresset.
Mari Granberg:Det koster litt, men jeg tror det er ekstremt viktig. Og så lurer jeg litt på når vi snakker om dette med å en kultur for å kunne snakke om det, så lurer jeg på om vi jobber litt for lite med å bygge solide team. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, Alvin, men du jobber jo I mindre team som kanskje dere har tid til å bli godt kjent med hverandre, og dere har tid til å trene mye sammen. Og det tror jeg er et godt grunnlag for å kunne skape en sånn kultur, I tillegg til at dere har et risikofylt arbeid, der det å ikke kommunisere at man kjenner på stresset eller er utrygg, I verste fall at man står I fare for at en annen kollega I teamet skades. Men jeg tror vi har litt å jobbe med når det gjelder å bygge mer solide og trygge team.
Mari Granberg:Jeg vil jo si at på organisasjonsnivå, så mener jeg at vi har et stykke å gå her, enn når det gjelder åpenhetskultur rundt stress. Og her må vi inn med et enda større kollektivt arbeid. Og ikke minst synes jeg personlig at det må være et større fokus på ledernivå også.
Per Håkon:Hvem skal ansvaret for å drive frem denne kulturen?
Alvin Fyhn:Jeg tenker at det er delt. Vi har jo alle et ansvar. Vi har alle et ansvar. Men hvis det skal være veldig formelle, vil jeg si at ledere har et ekstra stort ansvar. Det handler om å legge til rette for.
Alvin Fyhn:Det handler om å få det på dagsordenen. Samlinger der vi snakker om det. En fagdag med det som tema. Legg inn Mari til å snakke om temaet, gå I kjempeflink. Legg opp til det.
Alvin Fyhn:Vi har ofte fagdager med veldig fokus på akuttmedisinsk fag, men vi må fagdager med fokus på stress, god kommunikasjon og teamarbeid, der vi lærer litt om det, og der vi kan øve på det. Og det er opp til organisasjon og ledelse å ta tak I. Så må vi alle, som enkeltpersoner og som kollegaer, øke fokuset på det, gjøre oss mer sårbar, åpne opp,
Per Håkon:ta vare på hverandre.
Mari Granberg:Det er morsomt hvordan vi trener så mye på prosedyre, retningslinjer, eller at vi kjører større øvelser. Men å trene på det mentale og trene på å åpne for disse tingene her, det er vi kanskje ikke like gode på. Og så er det jo faktisk en del forskning på NTNU som viser at det er et konkret behov for å jobbe med stressmestring og resiliens I organisasjonene. Og at dette må vi forske videre på, fordi vi trenger gode verktøy for dette I fremtiden. Så jeg er enig med Alvin.
Mari Granberg:Jeg tror at når organisasjonen og lederne Altså, det er de som kanskje har det største ansvaret, egentlig. Og når de åpner mer for arbeidet konkret med stressmestring hos sine ansatte, både på individnivå og gruppenivå, så har jeg troen på at det er noe som vil bidra sterkt til å drive frem en åpenhetskultur rundt dette
Per Håkon:med stress. Vi har kommet dit hvor jeg faktisk skal si at vi ved vei er enda av en liste. Vi har fylt opp verktøykassa. Det er kanskje et godt ord å si når vi nå er ved veis ende. Mari Granberg og Alvin Fryd, 1000 takk for at dere på en puste, behagelig lite og stressende måte har tatt oss gjennom dette temaet med hvordan vi skal håndtere stress.
Per Håkon:Er det noe dere har lyst til å legge til helt på tampen? Hva er Tamed hjem Bud I dag?
Alvin Fyhn:Dag? Vi må akseptere at stress påvirker oss veldig ofte negativt, og vi må gjøre noe med det. Den enkelte må ta tak I å jobbe med stressmestring, For det er så viktig. Det er viktig for pasienten, det er viktig for egensikkerheten vår, og det er viktig for å en god dag på jobb, både selv og kollegaer.
Mari Granberg:Absolutt. Jeg er helt enig med oppgaven. Dette er superviktig, og vi er nødt til å kunne enda mer om natten. Det er også et ansvar vi har for oss selv, at vi er nødt til å faktisk lære oss mer om stress. Og begynne å tenke litt nytt rundt omkring, og se hva slags landskap som ligger litt foran oss her.
Mari Granberg:For her tror jeg det er mye å hente.
Per Håkon:Mari og Alvin, 1000 takk for besøket til Acuskjournalen. Og så håper vi at folk har blitt litt tryggere I den jobben de skal gjøre I forhold til å håndtere stress. Til dere som lytter gjenstår det bare å si at Steffen Sollie er ansvarlig redaktør for akuttjournalen. Mitt navn er Per Håkon Solberg, og har du innspill eller tips til relevante faglige temaer som du ønsker at vi skal snakke om I denne fagpodca, så gikk nøl med å sende oss noen linjer på epost. Bruk adressen akuttnonoluftambulanse.
Per Håkon:No
Skapere og gjester
